glitter

Etikk er et vidstrakt fag med veldig mye synsing og svært sprikende meninger blant dem som diskuterer det. Det vanskeligste mtp å skrive oppgave i dette faget er helt klart å begrense tankerekker og resornement, fordi når man først starter kan man veie fordeler og ulemper ved ulike handlinger i etiske-dilemma mot hverandre i evigheter. 

Forutenom en rekke fremmedord som forvirrer folk flest, var essensen i dagens etikkforelesning et forsøk på å klargjøre forskjellene mellom plikt- og konsekvensetikk. Det er på mange måter nesten umulig å finne en av retningene man kan støtte helt og holdent. Jeg vil nok si at jeg lener mer mot konsekvensetikken enn pliktetikken. Svakheten ved pliktetikken, som i bunn og grunn forholder seg nærmest slavisk til regler, er at både kan ulike regler og plikter stå mothverandre, men konsekvent regelrytteri kan virke ansvarsfraskrivende. På den måten glemmer man individet i saker og ser verden nærmest sort/hvitt.

I konsekvensetikken vil man i møte med ett etiskdilemma gå frem på følgende måte:
- Innholdsbestemme handlingsalternativer 
- Innholdsbestemme sansynlige konsekvener av de ulike handlingene
- Se hva slags konsekvenser dette får for hvem av de involverte
- Og ikke minst klargjøre; Hva er en god konsekvens?

Jeg tenker nok mest i disse baner når jeg handler i etiskedilemma. Det er kanskje fordi jeg er så opprørsk av meg (ho-ho), og jeg tenker for det meste løsningsorientert. For meg er det derfor vanskelig å rettferdiggjøre regelrytteri i saker hvor utfallet av handlingen som er i trå med regelverket kan være lite optimal. Som Kant sa; Du skal handle slik at du kan ville at kjærnen i handlingen din blir allmenn lov.

Avslutter med å gjengi (fritt etter hukomelsen) et tankeeksperiment av Rawls':
Tenk deg at alle ble gitt et utvitenhetens slør, og plutselig kunne alle roller i samfunnet endres uten at du visste hvilken plass på "rangstigen" du ble tildelt i morgendagens samfunn.

Tror du ikke at folk automatisk ville legge en rimelig sikring for de dårligststilte i samfunnet. Altså, at de ville sikre det sårbare mindretall, i frykt for at kunne havne der selv? På den måten mener Rawls at man kan argumentere for at det er etisk rett og legge opp samfunnet på en måte hvor byrder og goder er rimelig fordelt.

Må nesten spørre også - For deg; Hva vil det si å handle etisk rett? 

For å få frem litt personlige meninger om ting og tang, skal jeg svare på ting folk ofte spør om. Idag tar jeg for meg kategoriene: Film og Musikk. Kanskje dere gidder å skrive kommentarer da - i stedet for å bare snuse rundt her og spørre om ting på skype osv!

FILM
Når detkommer til film, har jeg en mani hvor jeg samler på dvd'er. Det gjelder både tv-serier (i sånne fine bokser), vanlige dvd'er - og tegnefilmer (les: disney). Det har seg også slik at jeg nærmest aldri ser på tv, så jeg trenger jo dvd'er og sånt da. Jeg sliter veldig med å konstruere en top 10 liste mtp filmer, men jeg skal prøve å liste opp noen av de siste jeg har sett og likt:

Shutter Island
Black Swan 
Inception
Law Abiding Citizen
Religulous
The Social Network


MUSIKK
Hvis film er vanskelig, så er nok musikk enda vanskeligere. Det er trossalt veldig avhengig av hvilket humør man er i. Jeg får derfor ta en liten liste av hva jeg hører på i dag.

Florence + the Machine - Dog days are over
B.O.B ft. Rivers Cuomo - Magic
Fefe Dobson - Stuttering
T.I ft. Christina Aguilera - Castle Walls
Britney Spears - Hold it Against me
Kanye West ft. Nicki Minaj & Jay-z - Monster
Placebo - Post blue
Placebo - Running up that hill
Blue October - Hate me
Aerosmith - Dream on
Jack's Mannequin - Dark Blue
The used - The Bird and the Worm
Muse - Uprising

Som noen kanskje har skjønt, så har jeg fri. Det er jo som dere vet kanskje det kjedeligste ever, siden da må jeg kjede meg. Jeg har heldigvis denne fantastiske bloggen (hoho) som jeg kan skrive ned ting på. Jeg har også fått meg Twitter, så det får også tiden til å gå litt.

Det jeg lurer på nå er:
Hva er din(e) favoritt-sang(er) for tiden? 
Og - Hvilke film(er) liker du best fortiden?

Jeg innså nettopp at jeg ikke har fortalt om min jobb og hva den går ut på. Kortfortalt er jeg ansatt gjennom en online-spillprodusent kalt Innogames fra Tyskland. Jeg har fått ansvar for å styre den norske versjonen av deres spill The-west. Forenklet sagt er det et nettleserbasert spill lagt til den villevesten hvor man øker i poeng (les: Level) basert på prestasjoner og aktivitet i ulike quests og fortkamper.

Min offisielle jobb-tittel er Community manager. Min første oppgave var å sette sammen og lære opp et team med moderatorer av ulik rang, samt bygge et forum og oversette store deler av spillet til norsk. Så skulle det settes opp en wiki for spillet på norsk og testes. Jeg er også ansvarlig for oppførselen til dem jeg har ansatt i den forstand at jeg skal ha et øye med deres handlinger/oppførsel på support-system og forum. Alt skal kunne representere hva jeg står for som CM og være innenfor retningslinjene til Innogames som selskap. I tillegg driver jeg med litt markedsføring.

De fleste som får dette svaret synes jobben virker konge. Det er den forsåvidt også, altså, det er jo mange som vil ha den og det er ikke uten grunn. Det folk derimot ikke merker seg er all hetsen og klagingen, samt den påfølgenden frustrasjonen som kommer med jobben. Man støter også på en rekke etiske dilemma i en slik stilling, spesielt mtp at man til tider møter på folk med store problemer. Eks. på slike folk er spillere som truer med å ta sitt eget liv, eller som truer med å ta ditt liv.

For ja, man får masse trusler - samt en rekke direkte ondsinna poster tilsendt fra såkaldte "nett-troll." Det vanligste man møter som kvinnelig CM er nok at man er Hore osv. men det er også andre fargerike beskrivelser fra sinte mennesker som er veldig tøffe bak tastaturet.  Man kan rett og slett ikke være redd for å bli hatet. For paralelt skal man nemlig motivere og engasjere de samme folkene.

Jeg leste et fint sitat som  beskrev jobben litt godt: "Being a community manager is like being a piñata. People beat you with sticks and you still have to give them candy."

Skolen er startet. Happy days - Happy days. Det er liksom greit med ferie, men når den varer så lenge at jeg installerer the sims igjen for å bygge hus, så har det gått litt for lang tid. Just sayin'. På skolen i dag satt jeg og ei i klassen kanskje en time og lo så vi nesten grein, fordi vi leste på damnyouautocorrect.com  og bare sånn til info: Hvis du vil ha et liv i dag så bør du ikke åpne linken. Det er sånn at man rett og slett ikke klarer å stoppe å lese. Litt sånn som med FML osv, bare hakket mer avhengighetsskapende. Seriously.

Likevel skal jeg gi dere en smakebit her, sånn at dere kan ha noe å le av i vinterkulda. For som jeg sa; Oh, happy day!

Kunne sikkert fortsatt i evigheter, men siden jeg skal spare dere for det så spør jeg heller: Hvilken synes du var morsomst? Eller fant du noen andre på selve siden du lo mer av? :D

Siden dette er julaften, og jeg faktisk er ferdig med middag o.l, så tenker jeg det var på sin plass med litt God Jul hilsen til dere alle. Så - God JUL alle sammen. Håper dere har fått det dere ønsket dere og at dere har spist dere sprekkeferdige. Det er slik man gjør i Jula, er det ikke? På bildene (under) er det forsåvidt bare meg og dyrene som hilser pent. Øverst: Meg og Skillpadden Otto, så Meg og Mozart og sist men ikke minst; Meg og Tuttifrutti-pusa. Kommer kanskje et med meg og terror-valpen etterhvert. Litt sånn Julekort-preg over det hele, er det ikke? :p

Idag sto jeg og en annen fyr på busstoppet i sikkert 25 min og ventet. Da den forsinka bussen omsider kom, ble jeg sittende i setet foran han bak i bussen. Også gjorde han det mest tragiske jeg vet om; Han begynte å fortelle en venn altfor mange detaljer om sitt liv... Og jeg måtte høre på fordi han snakket høyt og jeg hadde glemt iPoden.

For å si det slik; Personen jeg hadde stått med på busstoppet tilhører tilfeldigvis en gjeng med gutter som driver med småkriminalitet - og for kort tid tilbake hadde han ranet BUSSEN! (Hvis han hadde våget og rane bussen denne ganga, etter at jeg ventet så lenge i kulda, hadde jeg seriøst klikka). Disse gjengene har vært omtalt endel i media her på sørlandet, bl.a. fordi de har stått bak en rekke ran.

Denne gutten fortalte all verdens detaljer rundt hans involvering i dette; inkludert motivet og hvilken straff han hadde fått. Hadde jeg vært journalist hadde det vært konge stoff for en avis, kjenner jeg.

Så, hva får en 17 år gammel gutt til å rane bussen?

Han skyldte intet ringere enn 2500 kroner til en annen gjeng i byen, og han måtte betale dem denne dagen hvis ikke ville noe veldig galt skje med han og han ville få strenge renter. Min første tanke når jeg hørte dette var; Oh, mafia. Også går det opp for meg at dette er folk som bor i lille Kr.Sand. Når ble min kjære sørlandsperle en mafia-by? Jeg måtte jo også trekke slutningen at han antakeligvis måtte være avhengig av ulovlige stoffer, for hva ellers får noen til å låne et såpass lite beløp som 2500 fra "mafiaen" hvis de er usikre på om de får gjenbetalt det?

Han hadde en jobb på dette tidspunktet, men fordi han hadde rømt hjemmefra så fikk han ikke utbetalt pengene fordi han måtte skrive under på papirer som tilfeldigvis ble sendt hjem til moren hans.

Han ble tatt av politiet iført samme klær som han hadde brukt da ranet ble begått (smart...). 

Straffen for dette ble 300 timers samfunstjeneste og 30.000 kroner i oppreisning til bussjaføren, samt 8000 kroner til busselskapet. Han fikk visstnok redusert straff fordi han var under 18 år og fordi han ikke hadde utøvd vold mot bussjaføren. Dette hadde naturligvis kameraene fanget opp.

Senere i kveld snakket jeg med en venn av meg som jobber for securitas, og han fortalte at de har vært borti disse gjengene flere ganger, og at ingenting av det som har skjedd egentlig var overraskende. Slikt skjer visst oftere enn jeg aner. Jeg er tydeligvis veldig naiv som tror at Kristiansand er en fredlig og fin liten by.

I dag er jeg egentlig i dårlig humør. Sånn at jeg har litt lyst å slå og klype eller sparke noen. Eller begge deler. Ja, jeg vet at alle dere mannesvin (blunk-blunk) tenker sånn "HUN HAR PMS HAHAHA!!!11" Men jeg kan informere dere alle om jeg har ikke det. Faktisk. Hver gang noen med innover-tiss er sure så er det nemlig ikke nødvendigvis PMS som ligger bak, tenk!

Jeg er bare litt frustrert idag siden jeg hater å bære ved og vaske. Og jeg hater å passe hundevalpen til foreldrene mine. Og jeg hater at det er is over alt ute så jeg må passe meg ekstra godt når jeg går (fordi jeg allerede har angrepet gulvet en gang og ødelagt ankelen). Dere skjønner, juleferie høres så fint ut på papiret, men i realiteten er det drit kjedelig å stå opp kl 7-8 for å passe en liten valp også bare sitte der og se på lame ting som "Legene" og "Dr. Phil" i times vis. Jeg blir bare irritert. Dessuten synes jeg ikke Zumba reklamene for trening er noe artige.

Ja, jeg er klar over at jeg whiner (unødvendig?) mye nå, men dere skjønner det at den allerede omtalte hundevalpen har vært en terror-valp de siste dagene. F.eks. så har jeg fått beskjed om at jeg må lære han å være på rommet sitt. Så når han piper må jeg ikke gi han oppmerksomhet, fordi han skal visst ikke få oppmerksomhet på "ufin oppførsel". Vi kan bare slippe han ut når han er stille og flink, fordi da er det belønning eller noe. Han, som jeg nå bare omtaler som Terror (ja, det er navnet hans!!!1), er til tider utspekulert og jævelig og bestemmer seg for å straffe meg med å drite på gulvet forså å hoppe rundt i det og GNI DET OVER ALT. Så må jeg bruke laaang tid på å vaske og brekke meg. Ææææh!

Jeg vurderer om jeg skal begynne med bilder og slikt på bloggen. Det er alltid så lettfordøyelig for folk (ingen liker å lese unødvendig mye har jeg skjønt) og man får kommentarer av det. Desverre for meg ville det sikkert resultert i at alle kommentarene var negative "Du er så lame asssss"-kommentarer. Og da blir blogging bare frustrerende, så jeg orker ikke. Også maser noen på at jeg må blogge. Også blir det ondsirkel. Men, kanskje jeg poster noe bilder bare fordi jeg kjeder meg likevel.

Nå skal jeg se håndballkamp, fordi det er stortsett alt som skjer i verden. Og nei, Norge spiller ikke en gang i dag. Det kommer forresten ikke ut tv-serier en gang i juleferien. Alt er liksom lagt opp til at man skal spise seg feit og tørke hundedrit.

Kan forresten meddele at pause-musikken som går på tv2 sport er drit lame. Foretrekker nesten reklamepause. Seriøst.

GOD JUL UANSETT!

Nå er det JUL! Dere baker kanskje julekaker, drikker alkoholforgiftende gløgg eller lytter til sippende julemusikk om snø og slikt. Jeg forstår egentlig greia, men det får meg ikke i julestemning idet hele tatt. Ikke en gang "All I Want for Christmas" og andre julesanger gjør det for meg. 

Alle snakker nemlig om hva deres juletradisjoner er fortiden. Det er mye ulike tradisjoner rundt om kring, til og med julematen kan diskuteres. Jeg må ærlig innrømme at ingenting (selv ikke et skremmende ønsket om å drukne i ribbefett og CB julebrus) får meg mer i julestemning enn Håndball-mesterskap. Hvert eneste år blir jeg nemlig sittende parat foran tv'en og se alt som vises av kamper. Det vil for det meste si ca fire kamper OM DAGEN. Også spiller jeg EM-manager og later som om det er viktig hvor mye jeg vet om de ulike lagenes styrker og svakheter. Som om det på en måte skal gjøre et utslag på kampens resultat o.l.

Håndball har i lang tid vært en av de få sportene jeg virkelig kan engasjere meg i (det betyr ikke at jeg misliker curling altså!). Litt fordi jeg har spilt håndball selv og derfor forstår reglene og taktikkene, men også fordi jeg synes selve sporten er veldig fengende. Det kan skifte så fort, og selv underdog's har ofte en sjanse.

Jeg synes det er ganske trist at det er så langt til selve EM herfra. Jeg får derfor ikke sett noen kamper fra tribunen. Skulle ønske det var lettere å få til slikt. Det er nemlig lite som er like festlig som å se håndball kamper virkelig "live". Forresten, ikke tro at min kjærlighet for håndball gjør at jeg elsker jula, men den gjør den ganske mye finere. Bare innse det; Alt det andre er stort sett stress, liksom.

Siden dette egentlig skal være et interaktivt medium, så ønsker jeg derfor å spørre dere: - Hva er dine juletradisjoner? Hva får deg i julestemning?

Så, til sist: God jul alle sammen. Håper dere har startet julegave-handelen! Hvis dere står igjen 23 desember uten å være ferdig, så ikke whine til meg. Jeg minnet dere nettopp på at det er lurt å starte.

Skal jeg fortelle dere en hemmelighet? En venn av meg som heter Trygve fikk meg til å se på en tv-serie som heter Modern Family, og jeg elsker den. Det er en såkaldt "Mockumentary" og det er noe av det morsomste på TV-fronten for tiden. Hvis du lurer på hva en mockymentary er, så er det en "liksom-dukumentar" som på sett og vis gjør litt narr av sjangeren dokumentar. Jeg tenkte det var på sin plass at jeg delte noen sitater med dere, så dere kanskje får lyst å se noen episoder dere også.

Cameron: "There's a fish in nature that swims around with its babies in its mouth. That fish would look at Mitchell's relationship with his mother and say, 'That's messed up.'"

Phil: Every realtor is just a ninja in a blazer. The average burglar breaks in and leaves clues everywhere, but not me. I’m completely clueless.

Mitchell’s new boss: Do you guys surf?
Cameron: Only for bargains on the Web!

Gloria: I’m Columbian, I know a fake crime scene when I see one.

Hayley: "Why are you guys yelling at us? We were way upstairs. Just text me."

Jay: "When I heard Manny wanted to fence, I was, like, sure. Uncoordinated kid, lethal weapon. How can this go wrong?"

Cam: My dream for him is that one day, he’ll be on the Supreme Court.
Mitchell: Why Cam?
Cam: So at parties I can tell people my partner is one of the Supremes.

Phil: "I text. LOL: laugh out loud, OMG: Oh, my god, WTF: Why the face?"

Cameron: "Yes, I've gained a few extra pounds while we were expecting the baby... but that's science. You can't fight it."

Phil: "Things with your mom got pretty intense down there, huh? All like East Coast/West Coast, ya feeling me?"

Cam: Notice that I have not eaten any of the chocolates.
Mitchell: There were two levels. You know it and I know it.

Phil: "Act like a parent, talk like a peer. I call it 'peerenting.'"

Cam: We’re a very traditional family.
Mitchell: That’s what the disabled lesbian shaman who blessed Lily’s room said, too.

Phil: I always felt bad for people with emotionally distant fathers, but it turns out I’m one of them. It’s a miracle I didn’t become a stripper.


Claire: Oh, go figure. A teenage boy doesn’t want to hang out with his girlfriend’s dad.
Phil: I thought we were past all that. I’m all about taking it to the next level.
Claire: Really? I thought you were all about keeping it real.
Phil: Yes, but the whole point of keeping it real is so you can take it to the next level. Did you really not know that?

Så, midt i all kuldefaenskap har jeg nå innsett at jeg kjeder meg så intesnt mye at jeg skal skrive nok et blogginnlegg. Det betyr at dere antakeligvis kommer til å synes dette innlegget er teit, men som de felste kule gamerne jeg jobber med ville sagt: /care

Dagene i høst-land er gradvis på vei over i det enda mer uutholdelige; Nemlig vinter-land. På en side er snø pent å se på, men for dem som kjenner til snø på sørlandet så vet vi etterhvert at det bare er en illusjon. Snø er nemlig ikke særlig pent og pyntlig så fort man begynner å bevege seg i den. Da er den endten alt-opp-slukende, noe som betyr at man synker nedi den og får snø inni skolene og er kald og våt på føttene resten av dagen, eller så er den hakket teitere: Slaps. Slaps er en slags spøk fra naturens side. Det er ikke snø, det er ikke regn, det er ikke is. Det er rett og slett grumsete vei-slush og du slipper ikke unna den. Den er over alt.

Jeg har allerede begynt å grue meg til å finne nye vintersko. For å ha en ting på det rene; Jeg liker å kjøpe sko - jeg liker bare ikke å kjøpe vintersko. Det finnes nemlig svært få pene vintersko (og de som finnes glitrer aldri). Derfor blir handleturen/jakta et mareritt hver gang. Vanligvis kan jeg spotte de perfekte skoene fra utsiden av butikken, men det er ikke slik med vintersko. De er nemlig alltid gjemt bort blandt mange tilnærmet like sko som ikke egentlig ser bra ut. Dessuten bruker jeg en knotete str 37,5 i sko. Which means; Jeg må prøve dem når jeg skal bruke dem hver dag. Det hater jeg nesten like mye som å prøve klær. Heldigvis er det lettere å forholde seg til klær. Man har stortsett samme størrelse uansett.

Det er ikke meningen å være bitter eller noe slikt (kanskje litt), men jeg har ikke så mye pent å si om denne årstiden. Heldigvis har jeg nylig handlet 8 bøker jeg skal lese. Og for å være flittig så har jeg kjøpt dem i engelsk utgave. Det er viktig å holde b-språket ved like osv. Det er forresten Sookie Stackhouse bøkene, altså dem True blood er basert på. Jeg gleder meg litt.

Jeg skal avslutte dette innlegget på en munter måte. Jeg føler jeg skylder dere såpass. Derfor ønsker jeg alle en snøfri vinter-tid (utenom akkurat rundt jul og på evntuelle hytter). Jeg ønsker dere også en god oppkjøring mot eksamener og fine lønningsposer. Jeg vil også påpeke at jeg savner alle dere som er rundt om kring i landet. Det er litt trist at dere er så langt unna. Og for en slags rød tråd: /sadface

Stortsett alle (eller 90%) av facebook-folket melder om snø diverse steder i landet. Jeg liker ikke snø. Det er også høysesong for det helvette som kalles høstdepresjon. Det er egentlig like mye vinterdeprisjon tror jeg, men vi sier høstdepresjon likevel fordi høsten kommer før vinteren.

Fordi høsten og vinteren er lame, har jeg en tendens til å leke pinnsvin og gå i hi. (Tidligere prøvde jeg å sammenlikne meg selv med en bjørn som går i hi, men det ble liksom feil. Jeg er visst ikke så sterk og stor i virkeligheten, så folk bare ler når jeg sier det.)

Jeg er ikke ikke i hi hele tia da, men det skal mye til for å motivere meg til å ta buss rundt om kring når det er kaldt. Det betyr at jeg blir flinkere på skolen på høsten fordi jeg har så lite å gjøre og dermed leser mer. Desverre betyr det også at jeg ser ganske mange tv-serier. Jeg er derfor oppdatert på veldig mange av dem etterhvert. Eks; ANTM, Project runway, robinson, the big bang theory (sheldon<3), modern family, dexter og chuck. I går begynte jeg også å se konspirasjonsteori filmer om hvordan Lady gaga er medlem av the illuminati, og de skal ta over verden gjennom devil worshiping og sånn. True story.

Noen sier at man bør liksom prøve sånn "lysterapi" eller solarium (samt oppsøke så mye dagslys som mulig) om høsten/vinteren. Desverre ble min plan om å slikke sol i et solarium utsatt etter at jeg så på tv at de ikke er reine. Du skjønner, de har funnet avføringsrester og bakterier og alt mulig faenskap i disse solboksene. Jeg liker ikke helt tanken på å grilles i andres avføring.

Jeg føler at dette blogginnlegget har tatt noen vendinger jeg ikke planla. Typisk. I det minste har jeg ikke brukt det på å skrive om hvor forvirrende alt og alle er, eller hvor teite folk kan være. Noe jeg helt sikkert lett kunne gjort fordi det er litt typisk å være bitter på høsten. På den måten kunne jeg bare lagt skylda over på noe annet.

Forresten, det er kaldt her. Hat. (sånn, da har jeg brukt opp min vær-snakk-kvote.)

Så et lite sitat sånn for... Moro skyld: "He who laughs last didn't get it."

Du vet når du er litt sånn hemmelig forelska og av ulike grunner blir helt rar når vedkommende ser på deg? Sånn, når sommerfugler lager sukkerspinn og knytter det rundt ditt indre så du ikke kan skille opp fra ned og godt fra ondt. Det er en venn av meg som nylig falt i den typisk forelska-fella. I dag skal jeg fortelle en av hans forelska-flauser.

Kort sagt; Man burde ikke ha internett og teknologi tilgjengelig i slik tilstand. For nei, det er ikke tull en gang; Man blir litt dummere av luuuuv. Iallefall betraktelig mer vimsete, distrè og på enkelte stadier blendet.

Han det er snakk om har nylig utviklet litt feelings for ei venninne han jobber med. Hun vet det ikke (seff), men det er visstnok noen på arbeidsplassen hans som på mystisk vis har oppdaget det, samt en kamerat som sniffer på samme kvinnfolket. (Se gutter, det er ikke bare jenter som lager drama!) Det er ikke rart folk merker det though, han kikker små-rød bort hver gang hans utkårede "buster" han i å stirre på henne mens hun vandrer forbi. Når hun går skjer det forresten helt sikkert i slowmotion med vindmaskin i hans hode. Totalt fjortiss, men likevel ganske skjønt. You know.

Vel, min venn, så smart og sky som han er, skulle da være slu å sjekke facebook-profilen til sin utkårede. Det er sånt forelska folk gjør nå til dags for å spare tid og offentlig rødming. På den måten kunne han få kald-dusj-motiv, men ingen trengte å buste han i det. ;) Derfor logget han på fra sin iPhone-app (eller iDouche som enkelte kaller det) og skrev inn navnet hennes.

MEN SÅ KOM PANIKKEN! For hans hemmelige luuuuuv sin profil kom ikke opp. Hennes navn var i stedet pent og pyntelig plassert i hans facebook-status - og facebook-app'en tillater ikke sletting!

Ergo: Hyperventilering 1.0

HAN løp derfor inn på do og vandret hvileløst frem og tilbake i full panikk en stund. Så begynte hjernen å arbeide, du vet slik den ofte gjør hos noen, og han lagde lister i hodet. "HOW DO I FIX THIS?!" 1. Facebook er sperret på arbeidsplassen. 2. App'en er mongo. 3. Alle har tilgang til facebook hele dagen mens han ikke får gjort noe... og ja, dere ser nok for dere hvordan han faller sammen i et hjørne og tar seg en voldtektsdusj ... uten vann.

Ergo: Hyperventilering 2.0

HVORDAN KUNNE DETTE ENDE? Ble han bustet? Fikk hans hemmelige luuuuv vite om det? Fikk hans sniffende venn sett det? Ble hans luuuv  sur? Levde de lykkelig alle sine dager? Trodde hele kontoret at han gjorde snuskete ting på toalettet mens han hyperventilerte? Ja spørsmålene er mange.

Svarene forteller jeg dere kanskje en annen dag.

Oh yes, I did it! Totalt tv-serie-modus over bloggen i dag. Stay tuned lizzm.

En gang  i tiden satte jeg meg som mål å "gi mer faen." Hvorfor? Enkelt og greit fordi jeg innså at jeg stortsett ikke påvirke utfallet av en situasjon, redde alle - eller gjøre noen nevneverdig forskjell i disse 'verdensproblemene' man leser om hver dag. Det er likevel noe som trekker en inn og gjør at man  bruker masse energi og krefter på å fikse opp i alle andres problemer.  Ja, jeg kjenner mange som hele tiden skal redde alle rundt seg, og jeg har vært der selv.

Problemet er at man kan ikke "redde" dem som ikke vil reddes. Min erfaring er at de fleste bare vil ha og trenger oppmerksomheten. Det er nesten så noen har en konkurranse seg i mellom, hvor de sammenlikner problemer for å finne ut hvem som har det verst. Og ja, jeg kan gjerne dele ut litt oppmerksomhet, smeike dem på kinnet eller godsnakke et par timer - men grensa går et sted mellom "det er så fint å snakke med deg" og å ha delvis ansvar for å holde noen i livet. For tro meg; It's a slippery slope. Og det verste er at det skal ikke så mye til før man balanserer på denne grensen.

Etter min erfaring blir mennesker veldig fort avhengig av andre rundt seg og mister selvstendigheten. Det gjelder både i vennskaps- og kjærlighetsforhold. (Ro deg ned, dette er ikke enda ett innlegg om forskjellen mellom disse to sosiale institusjonene.)

Jeg mener for all del ikke at vi skal gå over i en tilstand hvor vi kun pleier vårt eget ego og ikke bryr oss om andres problemer. Jeg tror bare at det bør settes noen grenser - i alle forhold - for hvor mye man kan kreve av andre. Det er så altfor lett å alltid plassere egne problemer på andres skuldre og skylde på andre for alt som går galt.

Det er også veldig lettvindt for folk å ta på seg denne care-taker rollen i et medmenneskelig forhold, fordi man kan slippe å håndtere sine egne problemer. Jeg tror iallefall på ingen måte at selv den som hjelper kun gjør det for den andres del. Det ligger en viss makt-følelse i å hjelpe. I tillegg kan man enkelt og greit forsvinne inn i andres mørke skyer og på den måten slipper man simpelthen å konfrontere egne demoner.

Før noen spør; Jeg vet ikke hvorfor dette temaet plutselig "poppet" inn i hodet mitt. Det jeg egentlig ville skrive om var hysteriet rundt  "verdens undergang" og 2012 osv. Noe som er en gjenganger i veldig mange tv-serier, filmer og bøker fortiden. Jeg tenkte si noe om hva jeg ville oppnå før den tid, tilfelle verden liksom forduftet om 1,5 år. Jeg klarte bare ikke la være å skli helt bort fra temaet. Kanskje jeg klarer skrive noe fornuftig om 2012 en annen dag.

Jeg er i et skremmende godt humør idag, derfor er det jo på sin plass å ta til bloggen. Har vært altfor mye melodramatisk klisseri og filosofering her i det siste, så et unødvendig innlegg om relativt idiotiske ting trengs. Det synes jeg iallefall.

Først tenkte jeg at dere, stakkars lesere, trengte å vite hva som står i mitt baderomsskap. På vei hjem fra skolen i dag kom jeg nemlig på hvor mange rare navn tingene i skapet hadde, og for å illustrere (spesielt for de med utovertiss) hva som faktisk står i et typisk jente-skap OG hvor mye rare greier vi jenter må ha kunnskaper om som dere ikke trenger vie en tanke en gang. Så, dette finnes i mitt skap:

Lancôme Ombre Absolue Oakette /øyeskygge

Guerlain Caresse De'Aube Blush

Chanel Soleil Bronzing powder

Lipsyl Glossy Minerals

Chanel Inmitable Mascara

Lancôme Hypnôse precious cells mascara

Helena Rubinstein Lash Queen Feline Extravaganza Mascara

Chanel Teint Innocence Foundation

Guerlain Parure Aqua Foundation

Lancôme Photogentic Lumessence Fountation

Mary Kay Full-Coverage Foundation

Bioterm Aquasource Ansiktsmaske

Bioterm Aquasource Øyekrem

Clinique Redness solutions Daily protective base

Jean Paul Sommerduft (limited editon)

Dolce & Gabbana Light Blue

Redken All soft Contitioner

Nicea Diamond Gloss

Schwarzkopf Got2b 2 sexy Mousse

Catzy Hairspary

Nå skal det sies at alt ikke brukes hver dag, men det er likevel rart å tenke på hvor mange produkter det finnes for alle mulige "problemer". Noen av disse produktene (spesielt lipglossen) er helt essensielle for min del. Jeg har blitt avhengig av den. Så, å si at jenter har det lett kan dere bare glemme. Ingen medfølelse her i gården.

Så over til noe litt mindre "hei-jeg-er-bimbo-chick-med-sminke-blogg" aktig. Som noen sikkert vet samler jeg på DVD'er. Det er blitt en god del av dem etterhvert (og det at blueray er kommet bare irriterer meg ,fordi jeg orker ikke kjøpe alle inn på nytt i BR format. Seriøst.)Mine tre siste innkjøp  er Kick-ass, Shutter Island og Percy Jackson - lyntyven. Liker egentlig alle veldig godt, men sistnevnte er ingen favoritt. Ble litt skuffet iom at jeg hadde lest bøkene, og filmen ikke stemte over enns i det hele tatt. Fin underholdning er den likevel.

Til sist må jeg nevne at det nå finnes en ny type av snusen min. Jeg vet ikke om jeg liker det, fordi jeg kjøpte den egentlig med en feil (den lurte meg, altså). Forandring fryder nemlig ikke ALLTID.

Utover det denne uken egentlig vært ganske fin. Jeg trives i jobben min, liker folka i klassen (selv om jeg ikke kjenner så mange utover de som er i gruppen min i diverse fag) og finner tid innimellom til å konsumere den livsviktige alkoholen og å være sosial. Det eneste jeg stortsett alltid whiner om på denne tiden av året er kulden, men det er pent lite jeg kan gjøre med det. Hvis jeg ikke skal flytte igjen, that is. Jeg har iallefall allerede begynt å handle inn varme gensere og bruker tøfler stortsett hele tiden. Jeg har innsett for lenge siden at min store svakhet er kulden, og jeg kommer nok alltid til å whine over den. Sånn serri. Men det gjør ikke noe i dag. Jeg har kakao og den er digg. YEIJ!

Ja, jeg har forsøkt å sove, men jeg klarer det ikke fordi jeg er frustrert og tom.  Ordene strekker heller ikke til, så jeg får ikke gjort noe med det. Jeg vet ikke om jeg gir deg mer makt enn du fortjener, men det er veldig mulig at alt er din feil. Ja, jeg er faktisk ganske sikker på at du har skylden (men ikke be meg om å bevise det, for det er feigt).

Det er en sensasjonell følelse av eufori og upåaktet lobotomi. På en måte har jeg lyst å kvele den, men så liker jeg å omfavne den også. For det er blå himmel, og klisjèer og angst i en oppsvulmet egosentrisk kjærne langt der inne bak kjøtt, ribbein og blod. Og jeg har en uforklarlig trang til å få deg til å smile. Sånn, ordentlig glad-smil.

Jeg kan ikke styre meg selv på en rasjonell måte når jeg møter veggen av savn og mangel. Du vet, savn av det du egentlig betyr for meg. Tror jeg. All historie tilsier at det ikke varer, men så er ikke du typisk for min historie, egentlig. Så kanskje det blir anderledes. Kanskje du er anderledes.

Faen. Jeg banner ikke ofte egentlig, men du slo meg på og nå går jeg her som en batteridrevet leketøysfigur. Stangende i en vegg. Uten mål. Uten Mening. Det er din feil. Jævel.

Smil, ord, historie og kanskje litt kjemi. Det er det vi er. Og nå har jeg lyst å kunne spille intrumenter. Men du skrudde meg på uten at jeg hadde evnen til å tolke informasjonen eller reaksjonene. Uten at jeg kunne formulere noe vettugt. Så, du får bare ord og gåter for det er alt jeg har.

Og - Det er din straff for å gjøre meg smeltende og hjelpesløst ukald.

Har skrevet om kategorisering tidligere, men tenkte jeg skulle ta det et skritt videre. Har nemlig hatt noen samtaler med folk nylig som har fått meg til å tenke. Jeg tenker derfor presentere følgende hypotese. Har du lagt merke til hvordan man gjerne instinktivt kategoriserer medmennesker i tre grupper?

Med tre mener jeg følgende kategorierer, en potensiell- :
- Kjæreste
- Venn
- Sexpartner

På en måte kan man si at venn er noen man har ting til felles med, og kanskje kjenner seg igjen i. Noen det er lett å snakke med, men som man ikke føler noen tiltrekkning mot. Sexpartner kjenner man kanskje bare en tiltrekning mot, og det er ofte farget av ølbriller og instinkter. En potensiell kjæreste er, slik jeg ser det, en kombinasjon av disse to.

Problemet for mange vil ofte være at deres kategorisering av menneskene de møter, ikke stemmer over enns med hva den andre tenker. Det er jo et kjent problem å havne i en såkalt "friend-zone". Med dette begrepet mener jeg en situasjon som ofte nevnes i date-litteratur, og en kvinne har begynt å anse en mann som en venn og ikke en potensiell kjæreste. Det er nærmest umulig å rømme fra denne kategorien, og helt klart en av det mest frustrerende situasjonene man kan finne seg selv i.

Jeg har ikke så mye mer å si om dette emnet, men hvis du er enig, eller uenig, i min hypotese - rop gjerne ut. Alltid interessant å diskutere slike medmenneskelige 'fenomener'.

Jeg leste en gang at vennskap er kjærlighet, bare uten vinger. Jeg har også lest at kjærlighet fungerer best om man er venner i utgangspunktet. Iallefall om man forventer at det skal vare. Jeg forstår at dette antakeligvis vil tolkes ulikt av alle som leser, og at det dermed er et ganske individuelt spørsmål en må ta stilling til, men hva ville du foretrukket?

Det er ikke til å legge skjul på at alle forsøk på å besvare spørsmål om forelskelse og kjærlighet, ja, også vennskap, ofte etterlater meg mer undrende enn jeg i utgangspunktet var. Det er, slik jeg ser det, for mange variabler til å få noen sikre svar. Og jo mer man tenker over det, jo flere detaljer dukker ofte opp. Ansiktsutrykk, kroppsspråk, ord som blir brukt som er vanskelig å tolke. Ja, det er kanskje litt for kvinnelig å tenke slik: Men jeg overanalyserer. Og de fleste jeg kjenner gjør også det når de faktisk bryr seg om svaret.

Alle spørsmål uten svar er rett og slett nok til å gi en massiv hodepine. Helt ærlig er endel av spørsmålene jeg stiller meg ofte basert på hva jeg ville verdsatt mest; En god venn, eller en forelskelse.  Først nevte kan være et evig ubesvart og frustrerende spørsmål som til stadighet vil dukke opp. Sistnevnte alternativ kan jo ødelegge både vennskapet og sjansen for kjærlighet eller forelskelse. På en annen side kan man jo si at den som ikke søker kjærlighet og/eller vennskap er mye dummere enn som aldri søker noen av delene.

Aristoteles skrev: Kjærlighet later til å være en sinnsbevegelse, vennskapet en holdning. Jeg tror til dels at forelskelse er mer en rus enn noe annet. Det er 'sommerfuglene' i magen som tiltrekker og som får oss til å satse alt på dårlige odds. Til å regelrett gamble med vår egen psyke.

En venn sa til meg en gang at det som kjennetegnet han var at han visste alt om meg, men likte meg likevel. Jeg har også vært av den oppfatning at en god kjæreste er et hakk høyere. For han/hun er en som vet alt om deg, og liker deg på grunn av dine feil - ikke på tross av dem. Og jeg vet rett og slett ikke hva som sitter høyest. Hva som kommer nærmest lykke.

Så jeg spør deg: Lykke er når hjertet bruser som en foss. Lykke er å elske hverandre, å se på hverandre uten hat, å ta hverandre i hånden og si: Du er min venn? Eller - Du er min kjæreste?

Vet du hva? Denne sommeren er ganske fin. Det har riktig nok regnet en del så langt, og det er kanskje litt kaldt til tider, men det gjør ingenting. Jeg er nemlig nettopp blitt ferdig med sommerjobben min - og jeg er snart på vei ut døra for å feire nettopp det. Igjen.

For ja, jeg feiret egentlig på tirsdag, men det ble litt fail (hva som får meg til å tro at jeg kan drikke to flasker vin skjønner jeg ikke). Dessuten var jo ikke jobben egentlig ferdig da, vi feira bare at den var ferdig om en dag. Og den dagen det var idag.

Sommerjobben min har vart 4,5 uker og jeg har gjort mye rart. Kjørt rundt er vel det som har tatt mest tid, men jeg har også solt meg, malt, vasket små røde bygg og klippet busker. Jeg var så effektiv en dag at jeg fikk vannblemmer i hendene. Da følte jeg at jeg kanskje hadde ofret meg litt for mye for min jobb i kommunen. Jeg mener, det er neppe noen som blir så kjempe imponert av mine vannblemmer. Liksom.

Må også nevnes at mens jeg og min makker sto å klippet rundt en sånn bu, kom det to små unger bort til oss. Vårt selvlysende gule kommune antrekk var tydeligvis ikke noen pekepinn for dem, for de spurte om vi ryddet i hagen vår. Og trodde visst at vi faktisk bodde i en sånn bitteliten bu (pumpestasjon). Jeg kunne jo ikke annet enn å le. Jeg vet forresten også at hun ene hadde bursdag den dagen, og faren hadde dagen etter og hun andre hadde bursdag om 1 mnd og de var fem og seks år. mhm. Veldig interessant. I know.

På sommerjobben har jeg også møtt Kaja. Et fortreffelig kvinnemenneske som er like gammel som meg, men som har den unaturlige egenskapen at hun faktisk liker fysikk og matematikk, og dermed studerer fysikk ved NTNU. Jeg kommer nok aldri til å forstå hvordan man kan like sånt, men jeg prøver å trekke paraleller til The big bang theory. Sheldon kan jo få meg til å elske hva som helst. (Det betyr riktignok ikke at jeg forstår det.) Vi hørte på veldig mye fancy musikk fra 90- og 00-tallet. Noe som resulterte i at vi gikk med selveste Gaute Ormåsen på hjernen i en hel dag. Ganske pinlig I Guess.

Men ja, da stikker jeg å feirer. Det er "Sommer på Torvet" her i Kr.sand, så jeg skal møte fine folk og late som om allsang ikke gir meg brekninger. Det er nemlig ingenting som skal få ødelegge denne frihetens dag. For tenk; Nå er det ikke  lenge til lønning. :D

Som flere har sikkert har fått med seg har jeg da søkt rettsvitenskap fra høsten av. Dvs at om jeg kommer inn er jeg å finne enten i Bergen eller Oslo fra høsten av. Det kan bli spennende.

Jeg kjenner svært få i Bergen (som da er første-valget mitt), men de jeg kjenner er svært hyggelige mennesker. Jeg har også store planer om å mobbe dem i lang tid fordi Brann gjør det såpass dårlig. Det er jo strengttalt deres egen feil; det er jo de som føler verden går under pga en fotballfiasko.

Jeg har tenkt at Bergen som sted bør være fint å studere, og selv om det kanskje blir som å jinx'e det, så håper jeg at jeg kommer inn. Det er alltid fint å møte nye mennesker, samt å få nye intrykk og utfordringer. Jeg håper det vil gjøre at jeg føler meg mer i livet. Det er nemlig altfor lett å gå inn i autopilot-modus om man ikke utfordrer seg selv, synes ikke du?

Ellers i livet mitt skjer det pent lite nytt. Det er mye det samme gamle, og det er jo nettopp det som er problemet på en måte. Don't get me wrong, de "samme gamle folka" er ikke problemet. Problemet er heller at alle lever sine liv, mens jeg ikke gjør det. I en alder av 22 år burde jeg strengttalt ha opplevd mer, føler jeg. Det er kanskje en klisjè, men er ikke 20-årene tidene man skal 'feste fra seg' osv? Fikk riktig nok massevis av fester frem til nå, men inntill jeg ser på det som en utfordring vil det ikke være like spennende som det kunne være.

Utover det må jeg ønske alle en riktig god sommer. Det er sol og blå himmel store deler av uken nå. Grillen har våknet fra dvalen og det har jeg òg. Kanskje det blir en liten sommerflør i år? Sommerjobb blir det iallefall. Utover det - Who knows? I'll keep you posted.

Så, hva bringer fremtiden for deg?

Må også si at siden folk spør meg om å skrive mer på bloggen, så hadde det vært fint om dere kunne fortelle meg hva dere vil jeg skal skrive om. Er litt vanskelig å gjette! ;)

Som folk flest har jeg mine favoritt TV-serier. Jeg har også gjort det til en vane å kjøpe disse på DVD slik at jeg kan bli... Opphengt. For ja, jeg vet jeg blir nettopp det. Jeg gjør det med det aller meste. Begynner jeg på noe klarer jeg ikke stoppe. Denne ganga har jeg da lest opp på sitater fra House M.D, og det gjorde jeg fordi jeg elsker serien. Jeg elsker humoren. Og jeg ønsker å dele noen fine sitater med dere alle. Enjoy!

House: "Problem is, if I can't trust you, I can't trust your statement that I can trust you. But thanks anyway, you've been a big help."

Cuddy: "It takes two department heads to treat shortness of breath? What, do the complications increase exponentially with cup size?"

Volger: "Who'd you kill?"
House: "Nobody, but it's not even lunch."

House: "When guys have brain/crotch problems, it's usually the result of using one too much and the other too little."

Chase: "How would you feel if I interfered in your personal life?"
House: "I'd hate it. That's why I cleverly have no personal life. "

Cameron: "Could pain medication cause an orgasm?"
House: "I wish."

House: "Tonight."
Wilson: "What?"
House: ""L Word" Marathon."
Wilson: "You watch "The L Word"?"
House: "On mute."

Wilson: "Obsession is dangerous."
House: "Only if you're on a wooden ship and your obsession is a whale. I think I'm in the clear."
Wilson: "You do realize it's a metaphor?"
House: "You do realize that the point of metaphors is to scare people from doing things by telling them that something much scarier is going to happen, than what will really happen? God, I wish I had a metaphor to explain that better."

House: "Idiots are fun. No wonder every village wants one."

House: "You talk to God, you're religious. God talks to you, you're psychotic."

House: "Are you ... comparing me to God? I mean, that's great, but just so you know, I've never made a tree."

Wilson: "House! Why the hell did you let an unstable patient wander the hallways?!?"
House: "His leash broke."

Wilson: "Can this wait five minutes?"
House: "Is she dying?"
Wilson: "Yes."
House: "Before the end of this consult?"
Wilson: "They could build monuments to your self-centeredness."

Wilson: "Be yourself: cold, uncaring, distant"
House: "Please, don't put me on a pedestal."

House: "Who told you it'd be a good idea to put up superficial representations of a hypocritical season celebrating a mythical figure?"

House: "[knocking on Wilson's office door] I know you're in there! I can hear you caring!"