glitter

Nå skal jeg da begynne å ta for meg det totusenogsjuende året siden jesu' fødsel, men føler jeg meg bered? Er jeg klar for denne oppgaven med avsluttende eksamener midt i russefeiring? Er jeg voksen nok til å finne balansen mellom lekselesing og fun-time?

Det første jeg kan si er at etter og enda en gang ha drukket tequilla, ette rå ha sverget at forrige gang var siste gang, så kjenner jeg at tilstanden man i følge andre skal være i, når en er voksen, er langt der fremme i det fjerne. For å si det slik: Jeg skjønner at det er 20års grense på sprit noen ganger. Men det er rart at man kan flytte ut, få unger og starte firma når en er atten - mens spriten må en skygge unna. Tror ikke jeg klarer dobbelmoralen i samfunnet alltid, så da skriver jeg mine egne regler. Jeg burde uansett snart lære at to flasker med champagne og tre galianoshots er mer enn nok. For når man begynner å se trippelt, er det som oftest et tegn på at det er tre ganger så vilt som det burde være. Men så var det jo nyttårsaften, og hva er nyttårsaften uten drama og fyll? Og til dem som lurer, ja jeg falt absolutt i diskusjonsfella nok en gang. Måtte jo finne en frp'er å banke løs på i ren frustrasjon. Herregud, som jeg hater FRP, og spesielt når jeg drikker.

Når vi snakker drama, så skal det sies at den iskaldte stemningen ved middagsbordet kanskje ikke nødvendigvis var det vertene håpet på da de inviterte meg og min tidligere bestevenninne. De synes nok det var hyggelig gjort mot meg å invitere henne, fordi jeg pleide alltids ha henne med uansett. Men i mine øyne var det ikke-komme-grunnlag i forkant. Det skal sies at jeg vurderte å bare bli hjemme, eller gå på en fest med skummelt mange ukjente - bare for å unngå konfrontasjonen. Det er heller ikke til å legge skjul på at jeg, på mitt all-grown-up vis, klarte å unngå konfrontasjonen hele kvelden. Unngikk egentlig at vi fikk utvekslet noen ord generelt.

Men nå, noen altfor få dager før jeg er et år eldre og et år nærmere graven (ja, for det går bare ned over etter atten), så har jeg oppdaget at jeg absolutt er sta og ikke rent lite prinsippfast. Hvor mye jeg tjener på det, kan en spørre seg, når jeg bruker den første timen inn i det nye året på telefonen for å høre på bortforklaringer fra en annen bestevenn, for så å finne ut at det er likegreit å tilgi han først i dag. Det kan umulig være slik at hele verden legger skylden på alle andre for det de sier om en selv, for da hadde ingen kunne vært venner.

Men hei, jeg ser at dette er noe jeg må gjøre noe med. Jeg kan ikke bare hate alt og alle, fordi jeg har gitt dem en grunn til å dumme seg? Det er for selvdestruktivt - igjen. Og jeg tror jeg har bevist for dem som trengte bevis at jeg synes det er bedre å stå alene, enn å finne seg i handlinger som går på tvers av mine prinsipper.