« Another day in.. | HomePage | What do I use the money on? »
08/30/2007
Litt tanker om: Religon
Mange spør meg om min mening om religion, og jeg må tenke meg litt om hver gang. Først og fremst fordi jeg ikke ønsker å være en av disse som provoserer, eller en av disse som bare slenger ut "jeg hater religion." Sistnevnte utsagn er nemlig bare latterlig.
Man kan ikke hate religon, tror jeg. Man kan nok være redd for hva det gjør med mennesker, eller ikke ønske å ta del i religionens tradisjoer (likevel er jul stadig like populær), men å hate religion tror jeg ingen kan gjøre før de vet hva de uttaler seg om, og hvis de vet hva de uttaler seg om, tror jeg ikke de ville hatet religon. Begrunnelse er alltid viktig, ellers virker alt en sier som en dårlig spøk som kommer fra noen med et ønske i livet - finne den perfekte wonderbaum.
Jeg er ikke noen motstander av religion i den forstand at jeg går rundt å forteller alle religøse hvor latterlig deres livssyn er. Jeg synes mye av det som står i bibelen er fornuftig, det kan forsåvidt mye i Koranen eller Toraen også være, iom at det faktisk er bygget på mye av samme. Er tross alt mange likheter i skriftene, er kulturen og bakgrunnen som er forskjellig hos dem som utøver de ulike religionene. Du spør kanskje hvordan jeg kan si noe slikt, jeg har jo ikke akkurat lest Koranen, Bibelen eller Toraen? Jeg kan si det fordi jeg har hatt et (skole)prosjekt som het "Fremmedfrykt" hvor vi intervjuet representater fra ulike trosretninger, blant annet Imamen i Kristiansand, og da fikk jeg et helt annet syn på mye.
For å få dette på det rene: Jeg kaller ikke meg selv religiøs. Jeg kunne ikke gått i kirka eller på religøse møter. For meg er det ikke viktig å samles rundt en Gud og be til noen overmakt. Det er ikke viktig for meg å tilhøre en gruppe som lever for noe om ble skrevet ned for 2000 år siden. I mine øyne er nemlig religion leveregler som er skrevet ned av datidens "filosofer", slik at mennesker skulle ha noe å samles om, noen regler som gjorde det lettere å forholde seg til valg en måtte ta.
Jeg respekterer religøse mennesker. Jeg skjønner at mange har et behov for å samles om noe, og at de liker å ha denne gruppedynamikken med en tydelig indre justis som forteller dem hva som er tillat og ikke tillat. Det er sikkert trygt for mange. Likevel synes jeg reglene innenfor disse gruppene er regler som ikke passer meg. Jeg er slik at jeg må kunne stille spørsmål med folks motiver. Jeg må få kritisere lederskikkelser og vedtak, og ikke få svaret: Fordi det står i Bibelen. Det var kanskje nok da jeg var 12 og bare hadde sett innsiden av religøse bygg og handball haller på fritiden, men nå har jeg sett for mye, lest for mye, til å være så blind. Jeg vet nemlig hva makt kan gjøre med folk, og jeg synes ikke et fåtals personer skal stoles blindt på uansett hvor hyggelige og vise de fremstiller seg selv.
Det er så mye mer jeg kunne sagt om religon, og hvordan den avspeiles i mine øyne, men jeg prøver å forbeholde meg litt moderat. Jeg vil ikke kjøre ut med noen radikale meninger, eller sitere Nietczhe og si "Gud er død." Men kanskje han hadde rett, kanskje vi er kommet forbi det stadiet hvor vi trenger en Gud for å se meningen ved livet, eller heller meningsløsheten med det, iom at vi på en måte bare jobber for å komme til en Himmel - når vi er døde.
Er det noen som har en mening om religon? En innvending på min mening, kanksje? Jeg synes alltid det er interessant med meninger, uansett om de kanskje ikke er lik mine egne.
15:55 Posted in filosofi | Permalink | Comments (2) | Email this | Tags: religion, tanker, filosofi, meninger
Comments
Jeg vil ikke mene at det er så radikalt å sitere Nietzsche, i og med at "Gud er død" ofte oppleves mer som at religionen har mistet sin forklaringskraft. Dette p.g.a. fornuften og vitenskapen, i tillegg til det faktum at mange mener at religion er et menneskeskapt fenomen som er basert på et trygghetsbehov, hvor vi igjen kan trekke paraleller til Nietzsches mening om at formålet med livet er menneskeskapt, og at menneskets potensielle visshet om dette enten kan føre til barbari, eller menneskets realisering om det menneskelige potensialet. Noe som igjen kan ses på som selvmotsigende av Nietzsche, i og med at han var nihilist, men samtidig hadde stor tro på menneskets potensiale. Dette var omtrent to minutt av noe à la modernitet- og kulturkritikkurset på idéhistoriestudiumet :D
Posted by: Ingvild | 08/31/2007
...Men mye av det gir mening!
Posted by: Ingvild | 08/31/2007