glitter

Det er merkelig hvordan sangtekster, dikt og filmer får en annen betydning når man kjenner seg igjen. Det beste er å kjenne seg igjen i de fine filmene og de søte sangene. De med dans på roser og sukkerspinn. Diktene er det verre med, de tolkes jo i alle retninger.

Uheldigvis er det egentlig ganske skjeldent en kan si at rosedans og sukkerspinnsøt kjærlighet er tilfellet i virkeligheten. Jeg vet ikke om jeg kan si jeg har opplevd det selv. Kanskje noen små sommerfugler over korte perioder, men ikke noe happy ever after følelser, akkurat. Noen vil vel uansett si jeg er for ung til å vite se forskjellen på "the real deal" og "hot bad guy."

Drama oppstår alltid når man skal vurdere å gi opp singelliv og friheter man har blitt vant med. Drama finner forsåvidt også veien inn i de fleste brudd. Det er kanskje fordi mennesker for det meste er litt mer komplisert enn karakterer i rosenrøde Hollywood-filmer. De er litt nærmere såpeopraer med lillatoner og hevede skeptisk-øyenbryn. Egentlig er nok det en god ting.

Hvor hadde spenningen kommet fra hvis alle snublet fremfor mannen/kvinnen i sitt liv på gata en solskinnsdag, ble med vedkommende på en kopp kaffe, delte livserfaringer og danset seg videre inn i bryllupsvalsen? Ingen bestselger selvbiografi in the making der, akkurat.