« Britney Spears - Blackout | HomePage | Comebacks just keep on coming! »
10/26/2007
Har du identifisert deg selv?
Det er ikke kjærlighet som knekker deg - det er ensomhet. Tanker og tomhet som spiser deg opp fra innsiden. Musikken som fader ut, og mørket som sluker lyset. Vennene du har kastet på dør en, to og tre ganger, som har sluttet å kommet å tilbake, sluttet å prøve. Det er ikke kjærlighet som ødelegger deg, det er angst.
Jeg har ofte tatt meg selv i å fremstå kald og ufyselig. Ikke bare ovenfor fremmende, men også ovenfor menensker som betyr mye for meg. Det hender jeg lurer på hvilken forsvarsmekanisme dette er, og hvor den kommer fra, uten at jeg egentlig finner noe fornuftig svar. Det er klart at følelser er noe jeg generelt sliter med å takle. Når jeg får dem, tillater jeg gjerne meg selv å motarbeide dem på de merkeligste måter. Jeg kan jo for all del ikke la andre vite hva slags skremmende positiv innstilling jeg har i forhold til muligheten til et "oss".
Inntil nylig har jeg aldri klart å snakke om "muligheten for et oss" til den det gjelder. Aldri innrømmet det høyt, så vedkommende kan høre det, "jo det kan kanskje være mer enn klining." Ikke sagt at jeg faktisk bryr meg om utfallet. Jeg aner ikke hvorfor det stilte seg anerledes i dette tilfellet, men det var egentlig skremmende å høre meg selv si noe slikt uten å pakke det inn i noe som senere kunne forståes som "jeg gir faen" eller "fylleprat."
Men all good things come to an end, og selvfølgelig tok den nye og åpne meg turen og ble et vagt minne. Et minne om åpenhet som neppe ser dagens lys igjen på lang tid. For jeg-gir-faen-meg kom, tok over og bestemte at følelser er svakhet, kjærlighet er ubalanse i hjernen og forhold skaper avhengighet.
Det høres vel ut som alt hår er ute for meg. At jeg skal grave meg ned i en søvnløs tilstand med en fot i studentlivets lys og en i ensomhetens mørke. Kanskje. Jeg er hverken synsk, eller har noen ambisjoner om å bli det. Det eneste jeg vet er at livet har tatt meg hit jeg er gradvis. Jeg kan likevel tillate meg selv å håpe, kanskje til og med tro, at forandringen jeg venter på finner meg og råkker min tilværelse. GJør meg motalkelig for følelser, åpenhet og ærlighet.
Og jeg skal nok komme dit: Gi faen i om følelser er svakhet, kjærlighet ubalanse i hjernen og forhold gjør meg avhengig.
17:45 Posted in filosofi | Permalink | Comments (0) | Email this | Tags: filosofi, kjærlighet, følelser, ensomhet, mørke, oss