glitter

På piratfesten merka jeg den leie bivirkningen av respektabel døgnrytme - trøtthet. Den perfekte medisin ble da kaffe-bayleis (noe tungen viser ganske greit. HOT). På bildet ser du iallefall undertegnede, Marius og Cathrine i god pirat-stemning (arrrh). Noen som tror blottefaktoren til Marius har resultert i f.eks. angst dagen-der-på?

PS! La det være sagt at dette bildet er ganske uskyldig blottemessig, og at buksa hans ble holdt oppe av et tau. Det sier seg vel egentlig litt selv hvor stabilt tau er som bukseholder?

Jeg har tidligere nevnt at jeg har meldt meg opp til et ekstra fag på UiA i år. Religionsfilosofi med metafysikk heter det. På gårsdagens forelesning klarte foreleseren og få meg så til de grader opphengt, forvirret og frustrert.

Det handlet for det meste om Guds eksistens, og hvorvidt han var "allmektig" og hva det i såfall betyr. Foreleseren tok opp om det var en såkaldt Gud som hadde "skapt" verden, eller om Bigbang teorien holdt vann. For å gjøre oss alle tankefulle, spurte foreleseren seg om Guds almektighet gjorde så han kunne skape en rund trekant? Og om Gud som har laget naturlover, selv er bundet til å følge de (fordi de er lover, og noe fullkomment bryter ikke lover) - og er dermed Gud bundet? Og dessuten, kan Gud lyve, volda og drepe? Og hvis han ikke kan lyve, vodta eller drepe, er ikke det noe ufullkomment og ikke kunne gjøre noe?

Jeg må innrømme at til og begynne med så prøvde jeg å ikke la han nå frem til meg med alle alle teoriene. Når tanker om "hvor kommer vi fra" og "hva er meningen med livet" osv. først slår rot, blir det vanskelig å ikke bli totalt forvirret. Det går jo ikke ann å vite sikkert, gjør det vel? All the fuzz was about this:

Alt som har begynt å eksistere har en årsak.
Universet har begynt å eksistere.
-----
Universet har en årsak. (Gud)


Personlig hater jeg å innrømme at det kan være noe i det. Jeg nekter liksom å fremstå så altfor religiøs. Derfor tenkte jeg at hvis vi skal følge denne teorien om at alt har begynt å eksistere, så må jo Gud ha begynt å eksistere? Etterhvert ble jeg bare mektig frustrert. Jeg måtte på en måte bare "slå meg til ro med" at det er et trospørsmål (hvilket egentlig plager meg), og da trenger ikke en Gud være det man velger å tro på. Gjør han?

Etter timen, når jeg fikk roet meg litt, kom jeg til og tenke på at det har jo ikke noe å si om det faktisk eksisterer en såkaldt Gud. Spørsmålet er jo heller hvilken Gud, og om denne Guden faktisk har gitt oss ti bud, forbud mot homofili og sendt sin sønn som vandret på vannet, eller om han egentlig bare skapte Verden for å ha noe å more seg med.

I det siste har jeg tenkt endel på hvor jeg er i livet. Hva som ligger fremfor meg, og ikke minst hvem som venter i fremtiden et sted. Den overservante bloggleser tenker nok nå at det er tydelig at jeg har et ganske åpenlyst tankefult hjørne,og du, bloggleser, burde nå vite at jeg pleier å besøke det titt og ofte.

Det tankefulle hjørnet har denne gangen ført meg til tanker om den enkle barndommen. Når alt som betydde noe var å få stått opp tidlig nok til å få med seg hele dagen. Når tok disse enkle dagene slutt og ble til en smørje av sarte følelser og kompliserte medmenneskelige forhold? Husker du øyeblikket du oppdaget at verden var mer enn hvem som ble valgt først på kanonballaget?

Jeg vet ikke nøyaktig når vi mister barnesinnet og lar det kompliserte sluke oss. Jeg vet riktig nok at det ikke handler om å bli en viss alder, og at det heller ikke er noe automatisk sammenheng mellom å være voksen og å bli ferdig med videregående. Derfor er det bare en mulighet, er det ikke? Det skjer egentlig uten at vi følger bevisst med. Det skjer uten at du har oppmerksomheten rettet mot øyeblikket som forandrer hele din tilværelse.

Vi går fra å leke med venner, til å leke med venners følelser. Uten at vi vet det, eller samtykker til det, slipper barndom, ungdom og uskyldighet mellom fingrene våre. En morgen våkner vi og ser at vi har blitt den vi er, uten å helt vite hvorfor.

Jeg håper at når jeg en dag ser tilbake på mitt liv, ser jeg at det handler ikke om det store bildet. Jeg håper jeg ser at det handler om den røde tråden som er de små, men verdifulle øyeblikkene. Øyeblikkene som farget dagene i gråtoner fremfor sort og hvitt. For det handler egentlig om øyeblikkene. Og jeg håper at når jeg en gang samler sammen alle øyeblikkene som gjør meg til meg, så ser jeg at livet har vært mer meningsfylt enn jeg tror nå.

Nå som jeg fortalt andres helgehistorier, er det kanskje på tide å fortelle litt om min helg også. Lørdag var det interfest med pirat tema på Østsia. Det betydde utkledde mennesker, pirat musikk, pirat quiz, kanoner, gullmynter og masse, masse drikke. Festen var riktig så morsom, og jeg koste meg ca hvert sekund.

Jeg elsker når samtlige går så til de grader inn for å kle seg ut og å lage en morsom kveld for alle andre. Jeg fikk meg flere nye venner for kvelden, og vi lo og sto i all the time. Tore Andrè sto for et av kveldenes sitater når han fortalte om forrige internfest hvor han hadde vampyr-tenner: "Jeg hadde jo sånne tenner, så jeg måtte suge alle." Mens to unavngitte manlige medbartendere sto for kveldens angst-fremkalling når de klinte i ti minutter og ble avbildet. Flaks jeg ikke er en av de, merker jeg.

Etter hvert ble det som vanlig tur til byen og Twist. Her slapp jeg (som vanlig) køen (jeg er så fet), og løp inn for å møte folk som ikke var på pirat-festen. Det var nok av dem, blant annet dem fra vors tidligere på kvelden. Jeg klarte også å holde meg på et passelig nivå fylle-messig, og dummet meg ikke på noen måte. Det var en fin forandring. Ingen overgladhet (selv om bildene kan tyde på noe annet) og ingen snakking med folk jeg egentlig bare nesten kjenner. Det ble likevel en hel del klemming, løfting (!) og drikking. Rett og slett kjempe fint.

Jeg har ikke turt å sjekke kontoen før idag. Iom at jeg måtte kjøpe kostymesaker (kjenner det er litt kjipt at man ikke kan se alt på bildene), all alkoholen og taxi, og jeg fryktet egentlig det verste. Prislappen på konge-kvelden på byen ble 900 norske kroner. Du tenker kanskje det var litt i det drøyeste laget for å drikke? Vel, når ejg tenker meg om så synes jeg det var verdt det. Det ble en angstfri søndag (med unntak av redsel for å sjekke konto) og jeg koste meg med nye bekjentskap og passelig mengde drikke. Håper absolutt det kommer flere slike kvelder.

Jeg liker å leve litt gjennom mine med-fylliker. De tar seg av de syke opplevelsene og jeg sitter på sidelinjen og humrer. På fredag morgen var det ei av mine mystiske venninners angst som slukket black-out sorgen. Til tross for at det kanskje var hun selv som hadde mest rett til å grine, så var det jeg som grein - fordi jeg lo så altfor mye.

Hennes eventyr hadde startet med inntak av alkohol meget seint. Det er jo i og for seg ikke noe galt i å drikke seint, jeg gjorde det samme, men hun tok liksom effekten av disse mengdene alkohol til nye høyder. Vi snakker høyder av typen "det finnes ingen grenser for hva som er lov." Og tankene om at ingenting er et problem, vi lever i nuet, resulterte i at hun fikk med seg et stk mannebein hjem til leiligheten. Og dette mannfolket ble med - til tross for at hun hadde rød-uke og at han absolutt ikke var på markedet (iom at kjæresten hans sikkert satt ett sted og sendte han søte godnatta-meldigner).

Vi kan jo for all del prøve å synes det verste her er at hun lot han bli med, men alkohol og leve-i-nuet-mentalieteten gjorde at hun ikke var i stand til å stoppe noe så lite som en eventuell trang til å ringe noen opp mitt på natta en gang. Det gikk heller ikke opp for mr kjæreste at hverken dama hans eller hennes mensen var særlig godt forenelig med det han hadde i tankene...

Dagen der på ble brutal. Jeg vet ikke hvem jeg synes mest synd på, han med kjæresten og det blodige reproduskjonsorganet, eller hun som satt igjen med mensen-kuk-ånde, ødelagte møbler, problemer med å gå (røff sex?) og en hodepine som bare ble forsterket ytterlige av den sinnsyke angsten...

Jeg har forelsket meg litt i en som heter Chuck. Eller, egentlig heter han ikke det, men Chuck heter han i tv-serien med samme navn. Chuck er morsom, litt små vimsete (og jeg får medfølelse) og stressa. Han har fint hår, og fin kropp og fin personlighet. It's love. Jeg mener det.

Hvis du ikke har sett serien jeg nå snakker så varmt om, så anbefaler jeg deg å gjøre det. Den er sånn som varmer opp medfølelsen min litt, samtidig som den er morsom på en smart måte, og det er action- og sloss scener i masse vis. Det er trossalt en actionkomedie.

Serien handler om Chuck som plutselig får en masse (såvidt jeg vet alt) hemmelig informasjon tilsendt over mail, som så lagres i hjernen hans og gjør han til et slaks hemmelighets-arkiv. Så viser det seg at ca alle vil ha hemmelighetene han har og bruke dem mot noen andre (noe som gjør at det kryr av ulike typer spioner over alt). Dessuten er datamaskinen som hemmelighetene opprinnelig var lagret på blitt ødelelagt, så "the good guys" er avhengig av at Chuck hjelper dem. Det som også er litt problematisk for Chuck er at han egnetlig ikke er noen agent, han jobber på "Nerd herd" og fikser datamaskiner. Og nå vet han ikke hvem han skal stole på, eller hvordan han skal skjule dette dobbelt livet for hans nærmeste. Det som er det litt flaks for han at han får en liksom-kjæreste i ei hot dame, så alle tror han er en vinner, selv om hun bare later som de er sammen for å kunne være nær han i tilfelle bad-guys prøver å stjele han.

Ok, jeg vet ikke hvor bra forklart dette var, eller om det i det heletatt stilte serien i et godt lys. Men hvis du likte Seth Cohen i The OC, så kan du tenke deg en slik type som hovedrolleinnhaveren i denne serien, som i tillegg blir dratt med å masse agent-oppdrag. Dessuten klarer han aldri holde seg i bilen når han får beskjed om det, så det ender for meste slik det må gjøre hvis en Seth Cohen-figur prøver å være modig og sporty. Altså, morsomt for dem som ser på.

Har du sittet på ettermiddagen, sett på tv-Norge og blitt delvis opphengt i den vakre og smarte Veronica Mars på gåte-løsende-evnetyr i diverse omgivelser? Det har jeg . Jeg så faktisk samtlige av episoder i de tre sesongene opp til flere ganger, og jeg elsket ingen av episodene eller plottene noe mindre av den grunn. Men så tok det brått slutt...

Som Veronica Mars-fans muligens vet, har serien nå blitt kanselert etter tre sesonger med artige dialoger og smarte plott. Vet du hvorfor? Det vet jeg. Ryktet skal nemlig ha det til at det er pga Pussycat dolls showet. Ja, du vet, det som gikk på tv3 i fjor høst hvor de leita etter et ekstra medlem til den allerede overfylte liksomgruppa "The pussycat dolls". (Why cruel world, why?) Uansett. Jeg har surfet youtube og funnet pilot'en til Veronica Mars sesong 4, som det da aldri ble noe av. Bittert å tenke på, I know, men ENJOY hvis du klarer:

Part 1:


Part 2:


Og hvis du lurte, nei, det finnes ikke noen part 3 og 4. Dette er alt. Too sad, jeg vet.

Jeg elsker nettbutikker. Det passer min døgnrytme ypperlig. Jeg kan sitte oppe midt på natta, slik jeg pleier, og likevel få ting gjort. Kjøpe ting jeg trenger, og ikke trenger, ved hjelp av noen tastetrykk. Jeg kan mate min indre shopper og samtidig slippe kulde og gnagsår. Det kaller jeg pose og sekk, ass.

Etter at jeg mistet dekselet mitt på byen har mobilen min sett heller dum ut i en ukes tid. I går fikk jeg omsider tatt meg tid til å finne en mobil jeg liker (bildet: Nokia 7373, pink) forså å kjøpe den. Det er kanskje årets løsriving, iom at jeg pleier vente til pappa bare kjøper med seg en hjem til meg fordi han av uliek grunner er lei min gamle. Da slipper jeg velge en ny mobil i havet av mobiler, og jeg slipper få dårlig samvittighet ovenfor den gamle.

For ja, jeg får dårlig samvittighet når jeg permanent skrur av en mobil som har vært en del av mitt liv i 6 mnd. Er det ingen andre som gjør det? Jeg synes det er synd på den, og føler nesten jeg skylder den en slags begravesle. Problemet er bare at jeg ikke klarer kaste noen gamle mobiler, og iallefall ikke grave de ned. Heldigvis kan jeg i disse miljøtider skylde på at å grave dem ned er heller lite miljøvennelig. Derfor har jeg rundt 10 mobiler liggende i en skuff. That reminds me, jeg burde kanskje rydde opp i skuffer og skap (pluss livet) snart..

Som du sikkert ser har jeg laget nytt banner og forandret fargene på bloggen.

Hvorfor? Jeg prøver ikke å ta en Britney, og går derfor ikke fra jomfrulig-american-sweetheart-image til crazy-og-muligens-sinnsyk-look for å skape noen form for blest om meg selv (som om det går ann i blogg-verden, haha). Dette er rett og slett et resultat av at det gamle ble for kjedelig i lengden, og at jeg ville ha et nytt utrykk.

Så får tiden vise om det enkle er det beste, og om jeg kanskje gjør best i å gå tilbake til det gamle designet.

- Anyways, hva syns du om det nye? Noen invendinger?

PS! Noen andre har også gjort "drastiske" forandringer. Denne andre er Ingvild. Hun har nemlig fått seg (enda en) ny blogg. Check out link under "fine blogger."

Jeg er Frk. Singel, og egentlig klager jeg ikke så mye over det. Bortsett fra hele tiden. Jeg klager ikke over at jeg er singel i den forstand at jeg er forelsket og vil ha kjæreste, slik mange gjør. Jeg klager fordi jeg ikke kan bli forelsket og få kjæreste. Det er umulig for meg. Umulig.

Hvis man snakker med fremmede, spør de nesten alltid om man er singel. I mitt tilfelle svarer jeg da "Ja", fordi det er jeg jo. Og da skal de alltid være så overrasket og spørre hvorfor jeg er det. For å si det slik: Hvis man skulle laget en film om mitt liv ville plottet sagt noe om ei jente som har ei indre "tre ukers interesse-klokke". Ei klokke som forteller hvor lenge hun klarer å ha interesse av en potensiell kjæreste. Fordi det er det jeg har å tilby: Tre uker med interesse.

For det første skal det noe til at klokka starter, altså at jeg fatter interesse for noen. Men la oss si at det skjer. For når den interessen er etablert er jeg ganske OK (tror jeg). Alt er jo spennende og nytt, han er interessant og "jakten" er i gang. Alt er en fryd og jeg oppfører meg greit. Men såååå - rundt tre uker inni "opplegget" starter angsten. Jeg føler meg fanget, jeg leter etter grunner til å kunne stikke av, til at han er en idiot, til at han egentlig bare "er ute etter en ting." Så jeg starter og sabotere, være slem og å finne grunner til å avslutte det, til å si "kanskje vi er bedre som venner."

Og som Lucas i "One tree hill" så fint sa det, leter du etter grunner til å ikke være med noen, så finner du de. Og det gjør jeg alltid. Så etter tre uker (pluss/minus) har jeg lett fått plassert han i venne-kategorien, og vi vet jo alle at den skal det endel til å komme seg ut av. For havner man først der, så er man der, og veggen over til kjæreste-materiale-kategorien er noe inninatta høy. I'm just saing. Så nesten gang noen spør meg hvorfor jeg er singel, så skal jeg henvise til dette blogginnlegget. Da slipper han å spille overrasket, og jeg slipper å svare på dumme rutine spørsmål. Teknologi er jo til for å gjøre livet lettere.