glitter

Akkurat nå sitter jeg i en båt omringet av vann, jeg bare merker det ikke. Evigheter med uante muligeter ligger antakeligvis skjult i vannet, men jeg er ute av stand til å lene meg over rekka og se etter. Jeg er dømt til å stirre opp i himmelen på alt som ikke er innenfor rekkevidde, og glemme alt som er tilgjengelig.

Er jeg alene om føle at meningsløsheten strekker seg fra nord til sør, øst til vest?

Litt av grunnen til at jeg kjenner på denne tomheten kan være at jeg ikke vet hvor jeg skal plassere meg selv. Hvem jeg er i andres øyne vet jeg ikke, hvem jeg er i mine øyne vet jeg ikke, og hva jeg vil, eller hva andre vil jeg skal ville, er helt uvisst.

Alt er dødt.

Jeg sitter på en måte igjen som en slags kynisk bedreviter. Ute av stand til å ta sjanser, eller gi andre sjansen til å ta meg ut av meningsløsheten. Jeg tror jeg vet hva utfallet av alt er, og jeg tror utfallet av alt er dårlig. Så nå lar jeg bare tiden passere. Lager hverken minner for meg selv eller andre. Jeg bare er - uten å være. Bare lever, uten å oppleve.

Kan ikke noen bare... Overraske meg?