glitter

Den siste tiden har jeg snakket mye med en vi kan omtale som Mr. H. Han er en tankefull sjel som har en av disse eksene man på fin har-sett-for-mange-filmer-engelsk kan slenge følgende kommentar om: She really did a number on you that one, eh?

Mr. H's noe kompliserte forholdet til fortiden og eksen, får han til å stadig sjokkere meg ved å påstå svært mange negative ting om det motsatte kjønn. Husker jeg reagerte når han mente jeg var overraskende når jeg sa "ikke alle jenter er horer som bare vil ha ONS." Jeg ble heller sjokkert over at det gikk ann å synes alle jenter var horer, og ikke være fundementalist som mente kvinner måtte bære slør. Dessuten trodde jeg at "alle er ute etter ONS" for det meste kom fra jenter om gutter, men så feil kan man altså ta. Vi er nok likere enn vi tror, sånn in general.

Mr.H er som sagt egentlig en artig/morsom fyr, og vi ler ofte godt av diverse interne spøker vi har utvikelet gjennom lengre samtaler. Det skal likevel ikke så mye til før han skifter fra artige-mr-h til tankefulle-mr-h. Jeg liker begge to, don't get me wrong, men jeg synes det er interessant hvordan en persons humør og syn på mennesker kan forandre seg så drastisk bare ved å høre på en litt slow låt.

Jeg tror ikke jeg har noen personer i min fortid som har forandret meg på noen negativ måte. Det er jo naturlig nok noen negative opplevelser å peke på, men jeg synes ikke de har gjort meg noe anderledes, fordi det er ikke noe jeg går å husker på. Iallefall ikke på noen annen måte enn at jeg vet hvor forskjellige mennesker kan være, og hvordan man ikke skal dømme noen etter førsteinntrykket. Om det er noe de tunge tidene i livet har lært meg, er det at det alltid er noen der som bryr seg nok til å hjelpe deg å holde balansen. Det er kanskje ikke den du trodde, eller håpte, men det er alltids noen der - hvis en bare lar dem.

Jeg kan likevel ikke la være å tenke at kanskje jeg bare ikke har opplevd det enda; Den som skal forandre meg til en bitter person uten medfølelse. Den som skal gjøre meg sint nok til å legge skylda for alt som går galt på verden. Så jeg bare spør, er det slik at vårt møte med mennesker kan forandre oss totalt som personer? Forandre hele vår tilværelse og gjøre oss bitre og negative? Eller... Er de negative og bitre egentlig slik i utgangspunktet, de trenger bare en unnskyldning for "å slippe fanden løs"?