glitter

I noen sammenhenger kan kommunikasjon kun sammenlignes med en ting: Å stange hodet i en vegg. Litt avhengig av hvilken type vegg du møter, kan slike situasjoner kreve at du stiller deg spørsmålet: Hvorfor gidder jeg?

I de fleste situasjoner hvor en prøver å få frem et poeng, som kanskje ikke blir hørt, er det et slags håp involdvert. Håpet kombinert med en intens tro på at forandring ville forbedret mye betraktelig, kan gjøre at man faktisk tror at på et tidspunkt vil veggen gi etter, og du når frem. Noen lytter og setter igang tiltak for å forandre problemene. Andre ganger, møter man en betong vegg, gjerne represetnert av et PMS-basert kvinnfolk, som er umulig å nå gjennom til. I slik tilfeller, kan en finne frem sprengstoff, eller en kan gi opp. Spørsmålet er da; Hvor langt er du villig til å gå for det du tror på? Hvor viktig er det for deg å nå frem, og kan du noen gang få frem et budskap motparten ikke vil høre noe om?

En gang ble det sagt "know when to quit." Dette kommer frem i flere sammenhenger, og jeg er ganske overbevist om at dette er en av de situasjonene man må huske på det. Ansikt til ansikt med en betong vegg, hvor systemet er tunggrodd, fastsatt og konservativt både sosialt og organisatorisk, er det noe poeng i å be dem på andre siden av veggen om å se lyset?

Jeg antar at noen ganger må man kanskje bare innse det, den eneste effekten av å stange hodet i en betongvegg er gjerne en intens hodepine.