glitter

Vi ligger alle i rennesteinen

Jeg tror at alle tanker blir selvmotsigende over tid, men hvorfor vi er så inkonsekvente vet jeg ikke sikkert. Mulig det er fordi vi alle besitter en viss mengde håp. Håp om at noe vil bedre seg, endre seg eller råkke vår tilværelse når alt er malt i gråtoner og evigheten er preget av meningsløshet. Vi ønsker alltid mer av noe, eller mindre av noe annet. Jeg kjenner særdeles få mennesker som faktisk trives i sin nåværende situasjon uansett hvor mange andre i verden som kanskje drømmer om et tilsvarende liv.

Det er kanskje slik at vi lar oss påvirke for mye av hvor vi står i livet. Er vi glade vil vi ikke se fremover og blir kanskje tålig naive. Vi håper tiden skal stoppe og at vi kan leve i et øyeblikk, en tilværelse, for alltid. Er vi derimot ulykkelige gjør vi ikke annet enn å dvele med fortiden og å ønske at fremtiden skal gripe fatt i oss fortest mulig. Og noen sa at livslinjen er linær? Det er den da langt ifra. 

Jeg er usikker på hvor mye vi faktisk gjør for å endre det som skaper ulyklighet for oss, eller om vi i det hele tatt er i stand til å gjenkjenne den avgjørende faktoren. Vi er evige lykkejegere, men det er strengttalt skjeldent man oppdager at det var lykke før i ettertid. For jeg tror ikke lykke er noe vi opplever, det er noe vi husker. Likevel snakker 'alle' om hvor lykkelige eller ulykkelige de er. Man kan kanskje tildels skjerme tankene sine fra omverden, lure hodet til å tro at det eneste som skjer er det en ser der og da. Likevel, blåøyde tendenser og evigheter i falsk lykkerus er det samme en narkoman opplever når han lever i nuet.

Man må ha oppturer og nedturer. Det handler vel om å se på det som løse tråder som til sammen skal forme den røde tråden i ens eksistens. Ens livshistorie. Og, er det noe vi har lært etter uttallige timer på skolebenken er det vel at den røde tråden er viktig. Den skaper kanskje en gyllen middelvei, men det er det tryggeste stedet å hvile og det stedet man bør strebe etter. Det er den som forhåpentligvis ikke knekker oss ned, eller kaster oss for høyt. For på bunnen er alt litt håpløst og på toppen er alt litt for naivt. Den gyldne middelvei - der tror jeg den egentlige lykken ligger.

... men noen av oss ser på stjernene.

Akkurat nå gikk det opp for meg hvor fint karma er. Ikke bare i 'my name is earl' forstand, men også in real life. Les videre om du vil le av livets fantastiske sans for humor og ironi. I know you wanna!

Det er en fyr jeg så vidt kjenner, men som satt alene på et utested jeg pleier å 'vanke'. Jeg var da hyggelig nok til å invitere han til å sitte med meg og mine venner, noe han virket ganske fornøyd med. I ettertid har jeg fått høre fra folk at han har gått rundt senere og sagt at vi hadde sex på dette utestedet denne kvelden. Noe jeg finner vanskelig å forstå iom at der jeg kommer fra er ikke å drikke øl og å ha sex synonymer. Men, nå har han riktig nok skrytt på seg å ha hatt sex med kusina si også da, så helt stabil kan han ikke være.

Gjett om jeg fikk litt behov for å sette på 'I am going in for the kill, I am doing it for the thrill.' og skylde på midlertidig sinnsykdom?

Uansett, dette svinet av et menneske reiste da til Aya napa. Det er forsåvidt sikkert koselig. Som folk sikkert har fått med seg igjennom ymse nyhetssteder så vanker det smittefare her. Gjett hva svinet fikk? Å joda - svineinfluensa!

Jeg klarer faktisk ikke slutte å le av ironien i alt. Jeg tror faktisk det er på grensa til at jeg joiner en eller annen religion hvor karma er sentralt, for dette er too good. What comes around, goes around. Bitches.

De siste ukene har det skjedd mye. Faktisk så mye at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal oppsummere alt uten at noe mister sin betydning. Det har vært flere faktorer som har gjort de siste ukene spesielle. Nye møter, nye venneskap og nye gnister som har oppstått. Det kan kanskje virke klisjè å skrive et slikt innlegg i dette tilfellet, men det må liksom til for å sortere tankene.

Folk som kjenner meg vet at jeg er noe spesiell når det kommer til dette med kjærlighet og kjæresterier. Likevel, to år etter siste forsøk, har jeg igjen valgt å forsøke. Som noen en gang sa; Kjærligheten er en kraft som enten kan løfte oss eller ødelegge oss. Den kan føre oss fra himmel til helvete i løpet av sekunder. Men det er verdt risikoen. Det kan hende det er sommervarmen, det kan hende det er nye venner og impulser, ikke vet jeg. Eneste jeg vet er at akkurat nå - i nuet  som vi så ofte streber etter å leve i - er det fint. Det er et friskt pust i hverdagen som på mange måter så sårt trengtes. Så tiltross for alle de negative aspektene jeg kunne valgt å fokusere på, og som jeg sikkert hadde fokusert på tidligere, har jeg valgt å gjøre meg selv til deltaker i tidenes uråkkelige virkelighet. Jeg har valgt å bli blind, trekke frem det positive - og kunn det.  

Gabriel García Márquez sa en gang: "Kjærligheten blir større og edlere i motgang." Så kanskje motgangen og alle spørsmålstegnene folk stiller til det hele er positivt. Ikke fordi de klarer å få meg til å revurdere situasjonen, for det gjør de per idag ikke, men fordi det gir meg noe mer å kjempe for. Noe mer å strebe etter og noe mer å savne når det ikke er der.

Avslutningsvis vil jeg trekke frem et fint sitat jeg kom over her om dagen. Synes flere burde tenke over dette før de forsøker å sette kjepper i hjulene som så vidt har begynt å snurre igjen.