glitter

Vi ligger alle i rennesteinen

Jeg tror at alle tanker blir selvmotsigende over tid, men hvorfor vi er så inkonsekvente vet jeg ikke sikkert. Mulig det er fordi vi alle besitter en viss mengde håp. Håp om at noe vil bedre seg, endre seg eller råkke vår tilværelse når alt er malt i gråtoner og evigheten er preget av meningsløshet. Vi ønsker alltid mer av noe, eller mindre av noe annet. Jeg kjenner særdeles få mennesker som faktisk trives i sin nåværende situasjon uansett hvor mange andre i verden som kanskje drømmer om et tilsvarende liv.

Det er kanskje slik at vi lar oss påvirke for mye av hvor vi står i livet. Er vi glade vil vi ikke se fremover og blir kanskje tålig naive. Vi håper tiden skal stoppe og at vi kan leve i et øyeblikk, en tilværelse, for alltid. Er vi derimot ulykkelige gjør vi ikke annet enn å dvele med fortiden og å ønske at fremtiden skal gripe fatt i oss fortest mulig. Og noen sa at livslinjen er linær? Det er den da langt ifra. 

Jeg er usikker på hvor mye vi faktisk gjør for å endre det som skaper ulyklighet for oss, eller om vi i det hele tatt er i stand til å gjenkjenne den avgjørende faktoren. Vi er evige lykkejegere, men det er strengttalt skjeldent man oppdager at det var lykke før i ettertid. For jeg tror ikke lykke er noe vi opplever, det er noe vi husker. Likevel snakker 'alle' om hvor lykkelige eller ulykkelige de er. Man kan kanskje tildels skjerme tankene sine fra omverden, lure hodet til å tro at det eneste som skjer er det en ser der og da. Likevel, blåøyde tendenser og evigheter i falsk lykkerus er det samme en narkoman opplever når han lever i nuet.

Man må ha oppturer og nedturer. Det handler vel om å se på det som løse tråder som til sammen skal forme den røde tråden i ens eksistens. Ens livshistorie. Og, er det noe vi har lært etter uttallige timer på skolebenken er det vel at den røde tråden er viktig. Den skaper kanskje en gyllen middelvei, men det er det tryggeste stedet å hvile og det stedet man bør strebe etter. Det er den som forhåpentligvis ikke knekker oss ned, eller kaster oss for høyt. For på bunnen er alt litt håpløst og på toppen er alt litt for naivt. Den gyldne middelvei - der tror jeg den egentlige lykken ligger.

... men noen av oss ser på stjernene.

I natt, sånn små beruset, fikk jeg en rekke "dype" tanker av typen man gjerne blir inspirert til å få i fag som religionsfilosofi med metafysikk. Jeg tok opp en masse viktige spørsmål med meg selv. Det var alt fra klasikerne: "Hvem er jeg?" til "hvor kommer jeg fra?" også videre til "hvem kommer VI fra?"

Det passet seg egentlig ganske godt med oppgaven vi skulle besvare i FIL101 og levere innen 23:59 på søndag. Oppgaven her var "Eksisterer Gud?" - eller, vi tror ialleffall det var oppgaven. Ryktet sa så, men Fronter sa ingenting. Fronter hadde dødd for anledningen, og ingen lærere eller informanter var egentlig tilgjengelige. Vi gjorde derfor vårt beste utifra omgivelsene.

UANSETT: Tilbake til mine dypdype tanker om vår eksistens. Jeg kom inn på om vi faktisk ser det vi ser, eller om alle ser noe forskjellig og bare har lært at en stol heter en stol, og at fargen vi ser på ketchupflaska er rød, men to ulike mennesker ser to helt forkjellige objekter og to helt ulike farger. Slike tanker er egnetlig ganske skumle å komme innpå, for man kommer jo ikke ut av de igjen. Det er jo ikke akkurat lett å bevise noe i en slik sammenheng.

Det jeg i min dyphet kom frem til var at det måtte finnes en sammenheng mellom synssansen og smakssansen f.eks.. Med andre ord kan jeg derfor tørre å påstå at vi ikke ser det samme, fordi vi ikke smaker det samme. Når en person smaker kompe, eller spagetti for den saks skyld, kan han elske det, mens en annen kan smake på akkurat samme retten og hate det. Hvis vi ikke smaker det samme, hvordan kan vi da si vi ser det samme?

Jeg har tidligere nevnt at jeg har meldt meg opp til et ekstra fag på UiA i år. Religionsfilosofi med metafysikk heter det. På gårsdagens forelesning klarte foreleseren og få meg så til de grader opphengt, forvirret og frustrert.

Det handlet for det meste om Guds eksistens, og hvorvidt han var "allmektig" og hva det i såfall betyr. Foreleseren tok opp om det var en såkaldt Gud som hadde "skapt" verden, eller om Bigbang teorien holdt vann. For å gjøre oss alle tankefulle, spurte foreleseren seg om Guds almektighet gjorde så han kunne skape en rund trekant? Og om Gud som har laget naturlover, selv er bundet til å følge de (fordi de er lover, og noe fullkomment bryter ikke lover) - og er dermed Gud bundet? Og dessuten, kan Gud lyve, volda og drepe? Og hvis han ikke kan lyve, vodta eller drepe, er ikke det noe ufullkomment og ikke kunne gjøre noe?

Jeg må innrømme at til og begynne med så prøvde jeg å ikke la han nå frem til meg med alle alle teoriene. Når tanker om "hvor kommer vi fra" og "hva er meningen med livet" osv. først slår rot, blir det vanskelig å ikke bli totalt forvirret. Det går jo ikke ann å vite sikkert, gjør det vel? All the fuzz was about this:

Alt som har begynt å eksistere har en årsak.
Universet har begynt å eksistere.
-----
Universet har en årsak. (Gud)


Personlig hater jeg å innrømme at det kan være noe i det. Jeg nekter liksom å fremstå så altfor religiøs. Derfor tenkte jeg at hvis vi skal følge denne teorien om at alt har begynt å eksistere, så må jo Gud ha begynt å eksistere? Etterhvert ble jeg bare mektig frustrert. Jeg måtte på en måte bare "slå meg til ro med" at det er et trospørsmål (hvilket egentlig plager meg), og da trenger ikke en Gud være det man velger å tro på. Gjør han?

Etter timen, når jeg fikk roet meg litt, kom jeg til og tenke på at det har jo ikke noe å si om det faktisk eksisterer en såkaldt Gud. Spørsmålet er jo heller hvilken Gud, og om denne Guden faktisk har gitt oss ti bud, forbud mot homofili og sendt sin sønn som vandret på vannet, eller om han egentlig bare skapte Verden for å ha noe å more seg med.

I det siste har jeg tenkt endel på hvor jeg er i livet. Hva som ligger fremfor meg, og ikke minst hvem som venter i fremtiden et sted. Den overservante bloggleser tenker nok nå at det er tydelig at jeg har et ganske åpenlyst tankefult hjørne,og du, bloggleser, burde nå vite at jeg pleier å besøke det titt og ofte.

Det tankefulle hjørnet har denne gangen ført meg til tanker om den enkle barndommen. Når alt som betydde noe var å få stått opp tidlig nok til å få med seg hele dagen. Når tok disse enkle dagene slutt og ble til en smørje av sarte følelser og kompliserte medmenneskelige forhold? Husker du øyeblikket du oppdaget at verden var mer enn hvem som ble valgt først på kanonballaget?

Jeg vet ikke nøyaktig når vi mister barnesinnet og lar det kompliserte sluke oss. Jeg vet riktig nok at det ikke handler om å bli en viss alder, og at det heller ikke er noe automatisk sammenheng mellom å være voksen og å bli ferdig med videregående. Derfor er det bare en mulighet, er det ikke? Det skjer egentlig uten at vi følger bevisst med. Det skjer uten at du har oppmerksomheten rettet mot øyeblikket som forandrer hele din tilværelse.

Vi går fra å leke med venner, til å leke med venners følelser. Uten at vi vet det, eller samtykker til det, slipper barndom, ungdom og uskyldighet mellom fingrene våre. En morgen våkner vi og ser at vi har blitt den vi er, uten å helt vite hvorfor.

Jeg håper at når jeg en dag ser tilbake på mitt liv, ser jeg at det handler ikke om det store bildet. Jeg håper jeg ser at det handler om den røde tråden som er de små, men verdifulle øyeblikkene. Øyeblikkene som farget dagene i gråtoner fremfor sort og hvitt. For det handler egentlig om øyeblikkene. Og jeg håper at når jeg en gang samler sammen alle øyeblikkene som gjør meg til meg, så ser jeg at livet har vært mer meningsfylt enn jeg tror nå.

Aristoteles var en smart mann som sa mye lurt som gjelder i dagen samfunn også. Han sa blant annet at mennesket er politisk tilbakestående. Noe som helt klart er tilfellet – bare se hvor mange i Norge som stemmer FrP! Foruten å ytre meninger om mennesker og politikk, sa Aristoteles mye om mennesker og livet. Og alle som har lest min blogg over tid vet jo hvor godt jeg liker å dele mine meninger om livet.

Så here it goes: At vennskap er én sjel i to legemer, er et av Aristoteles mest kjente sitater. Det treffer nok mange rett i hjertet, og det er nok ikke helt uten grunn. Vennskap er noe som opptar folk. Hvor går grensen mellom vennskap og kjærlighet? Hva er viktigst? Bør man satse på vennskap eller kjærlighet? Listen med spørsmål går videre ut i evigheten.

Når folk spør, forsker gjerne bedrevitere å svare. Dermed er det mange som har forsøkt å si noe om hva vennskap er, og hvordan man gjenkjenner det. Jeg vet ikke hvordan jeg skal skille et godt vennskap fra et dårlig vennskap. I alle fall ikke før den andre parten gjør noe galt. Det er kanskje derfor jeg alltid forventer at den andre skal gjøre noe galt, så jeg slipper å bli skuffet når det skjer.

I mine, og sikkert mange andres, øyne er vennskap en blanding av nytte og oppriktighet. Med nytte så mener jeg vi har venner fordi det hjelper oss frem på ulike måter. Det kan være mange ting ved personer som gjør dem til nyttige venner. Med andre ord vi pleier egoisten i oss selv. Filosofer som Schlick ville nok si at alle former for vennskap er bygget på egoisme i en eller annen form. Jeg er nok litt mer positiv enn som så. Det er jo litt deprimerende å tenke at ALLE du kjenner kun snakker med deg fordi du kan hjelpe dem frem i livet? Så jeg velger å tro at noen er venner med meg fordi er oppriktig glad i mitt selskap. Hvis en skal være riktig vrien her, kan en si at det er egoistisk av dem å gå med meg fordi de selv vinner gleden av å nyte mitt selskap. Men jeg synes nok at vennskap bygget på å like hverandres selskap er positivt. Og om ikke annet er det gjensidig egoisme – så begge vinner noe på det. Ingen av partene bruker noen med vonde hensikter. Dessuten er det viktig å peke på at mennesker som går sammen fordi de liker hverandres selskap – liker jo personen de går sammen med utover praktiske egenskaper og nytteverdi. Gjør de ikke?

Jeg vil i alle fall påstå at mitt forhold til mine venner for det meste er oppriktig. Det er jo alltids noen bekjente jeg ikke nødvendigvis trenger å elske å gå sammen med til en hver tid – uten å hate dem av den grunn. Jeg kan irritere meg over, og unngå, noen inni mellom, men likevel ha en god tone med dem når det trengs. Det kan jo være ulike årsaker til det, og jeg tenker at jeg ikke skal gå noe nærmere inn på dem...

Avslutningsvis vil jeg si til mine oppriktige venner – dere som liker meg og som jeg liker tilbake – at jeg er glad jeg har dere i mitt liv. Jeg er glad jeg vet dere er der om det skulle være grå dager, og jeg håper dere vet jeg er der på deres grå dager også. Og for meg er det absolutt det viktigste i et vennskap.

Det er ikke kjærlighet som knekker deg - det er ensomhet. Tanker og tomhet som spiser deg opp fra innsiden. Musikken som fader ut, og mørket som sluker lyset. Vennene du har kastet på dør en, to og tre ganger, som har sluttet å kommet å tilbake, sluttet å prøve. Det er ikke kjærlighet som ødelegger deg, det er angst.

Jeg har ofte tatt meg selv i å fremstå kald og ufyselig. Ikke bare ovenfor fremmende, men også ovenfor menensker som betyr mye for meg. Det hender jeg lurer på hvilken forsvarsmekanisme dette er, og hvor den kommer fra, uten at jeg egentlig finner noe fornuftig svar. Det er klart at følelser er noe jeg generelt sliter med å takle. Når jeg får dem, tillater jeg gjerne meg selv å motarbeide dem på de merkeligste måter. Jeg kan jo for all del ikke la andre vite hva slags skremmende positiv innstilling jeg har i forhold til muligheten til et "oss".

Inntil nylig har jeg aldri klart å snakke om "muligheten for et oss" til den det gjelder. Aldri innrømmet det høyt, så vedkommende kan høre det, "jo det kan kanskje være mer enn klining." Ikke sagt at jeg faktisk bryr meg om utfallet. Jeg aner ikke hvorfor det stilte seg anerledes i dette tilfellet, men det var egentlig skremmende å høre meg selv si noe slikt uten å pakke det inn i noe som senere kunne forståes som "jeg gir faen" eller "fylleprat."
Men all good things come to an end, og selvfølgelig tok den nye og åpne meg turen og ble et vagt minne. Et minne om åpenhet som neppe ser dagens lys igjen på lang tid. For jeg-gir-faen-meg kom, tok over og bestemte at følelser er svakhet, kjærlighet er ubalanse i hjernen og forhold skaper avhengighet.

Det høres vel ut som alt hår er ute for meg. At jeg skal grave meg ned i en søvnløs tilstand med en fot i studentlivets lys og en i ensomhetens mørke. Kanskje. Jeg er hverken synsk, eller har noen ambisjoner om å bli det. Det eneste jeg vet er at livet har tatt meg hit jeg er gradvis. Jeg kan likevel tillate meg selv å håpe, kanskje til og med tro, at forandringen jeg venter på finner meg og råkker min tilværelse. GJør meg motalkelig for følelser, åpenhet og ærlighet.

Og jeg skal nok komme dit: Gi faen i om følelser er svakhet, kjærlighet ubalanse i hjernen og forhold gjør meg avhengig.

Det er ikke alle som har mot til å møte sin egen drøm, eller oppfylle sin historie. Paulo Coelho, forfatter av alkymisten, forklarer hvorfor i forordet til sin verdensberømte roman:

Det finnes fires hindringer. Det første: Fra barndommen av blir vi fortalt at alt vi har lyst til å gjøre, er umulig. Vi vokser opp med denne forestillingen, og ettersom årene hoper seg opp, gjør lagene av fordommer, frykt og skyldfølelse det samme. Til slutt er ens egen historie så dypt begravet i sjelen at den er blitt usynlig. Men den er fortsatt der.

Hvis vi har mot til å bringe drømmen frem i lyset, blir vi møtt av hindring nummer to: Kjærlighet. Vi vet hva vi ønsker å gjøre, men er redde for å såre dem rundt oss hvis vi forlater alt for å følge drømmen vår. Vi innser ikke at kjærligheten er en drivkraft, ikke et hinder for å gå videre. Vi innser ikke at hvis noen virkelig ønsker oss alt godt, vil de at vi skal bli lykkelige - og de vil være rede til å følge oss på ferden.

Straks vi har innsett at kjærligheten er en drivkraft, møter vi den tredje hindringen: Frykt for nederlagene vi kan komme til å møte underveis. Enhver som kjemper for sin drøm, lider mye mer når den ikke lar seg gjennomføre, for da kan man ikke falle tilbake på den gamle unnskyldningen. "Å, jeg hadde egentlig ikke så lyst allikevel" For vi har virkelig lyst, og vi vet med oss selv at vi har satset alt på drømmen. Veien til oppfyllelse av ens egen historie er ikke lettere enn andre reiser, bortsett fra at reisen har så stor betydning for oss.

Er nederlag nødvendig? Vel, nødvendige eller ikke, de forekommer. Når vi for første gang begynner å kjempe for drømmen vår, har vi ingen erfaring og gjør mange feil. Livets hemmelighet er imidlertid å falle syv ganger og reise seg åtte.

- Hvorfor er det da så viktig å oppfylle sin egen historie hvis vi bare kommer til å lide mer enn andre mennesker?
Idet vi har overvunnet nederlagene - og det vil vi alltid gjøre - fylles vi av en storslått følelse av velgefinnende og selvtillit. I våre hjerters stillhet vet vi at vi viser oss verdige til livets mirakel. hver dag, hver time er en del av Den gode kamp. Tilværelsen blir fylt av begeistring og velbehag. Intens, uventet lidelse går fortere over enn lidelse som tilsynelatende er til å være. Sistnevnte varer år etter år og tærer på sjelen uten at vi merker det, til vi en dag ikke lenger er i stand til å frigjøre oss fra bitterheten og den blir en følgesvenn for resten av livet.

Etter å ha brakt drømmen vår frem i lyset, etter å ha benyttet kjærlighetens kraft til å dyrke den og levd med arrene i mange år går det plutselig opp for oss at alt vi noengang har ønsket oss, er der, venter på oss, kanskje alt i morgen. Da inntreffer den fjerde hindringen: Frykten for at drømmen som vi har kjempet for hele livet, skal bli virkelighet.

Oscar Wild sa: "Hver dreper det en elsker mest." Og det er sant. Den blotte mulighet for å få det vi ønsker oss, fyller et vnalig menneskes sjel med skyldfølelse. Vi ser oss rundt, og omkring oss ser vi alle dem som ikke har lykkes i å fådet de ønsker seg, og vi føler at vi heller ikke fortjener å få det vi ønsker oss. Vi glemmer alle hindringene vi har utholdt, alt vi måtte gi avkall på for å nå så langt som dette.

Jeg har en evig angst for ensomhet. Jeg er redd for å sitte alene i mørket og ikke vite hvem jeg skal ringe eller savne. For som Nils Bredesen, og sikkert mange andre, en gang sa: Ensomheten er ikke å være alene, men å ikke ha noen å savne. Og jeg vet ikke hvem, eller hva, jeg savner. Alt er litt tomt og gråttonene er vasket bort.

Det er kanskje ikke rart at jeg også stadig leter etter noen med beslektede tanker, meninger eller synspunkt på livet. Men om jeg finner dem ender det ofte der. Jeg har alltid hatt denne muren som ingen slipper innefor. Og ja, det er klisjè og bruke muren som unnskyldning, men jeg finner ikke noe bedre metafor. Angsten har alltid vært der. Redselen for å ikke bli godtatt, eller å ikke vite hva folk vil se i de ordene jeg sier når jeg er strippet for skjold og sosiale vern.

Folk sier alltid man må finne seg selv, være seg selv, gjøre det en kan for å være "ekte". Jeg vet ikke hva det vil si å være "ekte", men jeg tror ikke noen virkelig kan si de er det. Jeg vet bare at redselen for å ikke bli akseptert alltid har vært større enn trangen til å være "ekte". Jeg tror ikke det er noe jeg, eller mange andre, kan gjøre noe med. Vi vil bli godtatt og vi pynter på det ekte for å passe inn, selv om vi ikke vet hva vi egentlig vil passe inn i, eller hvem vi vil passe for.

Jeg tror ikke det er nødvendig, men jeg sier det likevel. Ensomhet for meg er ikke bare mangel på vennskap, for venner har jeg da nok av. Det er den frykten som aldri sover. Det er den usikkerheten om hvor vidt vennskap er av godhet eller om det er praktisk. Jeg vet ikke om mennesker jeg bryr meg om ville snudd ryggen til om de ble stilt ovenfor muligheten, eller valget mellom meg og andre. Det er kanskje derfor jeg ofte tar meg selv i å føle meg kvalt av ensomhet og angst - selv i et rom fylt med mennekser og midlertidlig latter. Alt er kanskje et spørsmål om lojalitet, og jeg vet ikke hvordan man gjenkjenner den.

Det er kanskje alle disse faktorene som gjør at jeg alltid leter etter feil og mangler hos mennesker som kommer meg nær. Jeg tør ikke se det positive fordi redselen for at jeg skal tape ansikt, og å være sårbar, alltid gnager bak i hver setning som ikke handler om været. Så selv om jeg forsøker mitt beste å være "ekte" vet jeg ikke om det er mulig, eller om jeg tør la det være mulig. Derfor vil de velbrukte ordene "jeg elsker deg" alltid sitte langt inne, og følelser av romantisk karakter aldri helt være mulige, før jeg vet at jeg ikke er alene om dem. Da kan jeg kanskje tillate meg å kjenne etter. Men bare kanskje.

Ja, jeg vet jeg sparker ben på meg selv, og lever i en ond sirkel. Jeg vet derimot ikke hva jeg kan gjøre med det. Men nå forsøker jeg iallefal være ærlig, og dermed kanskje også "ekte". Det er jo en start. Så hjelper det jo å vite at dypt i mørket, midt i all ensomheten, er alle hjerter samlet rundt det samme ønsket om å bli akseptert.

Mange spør meg om min mening om religion, og jeg må tenke meg litt om hver gang. Først og fremst fordi jeg ikke ønsker å være en av disse som provoserer, eller en av disse som bare slenger ut "jeg hater religion." Sistnevnte utsagn er nemlig bare latterlig.

Man kan ikke hate religon, tror jeg. Man kan nok være redd for hva det gjør med mennesker, eller ikke ønske å ta del i religionens tradisjoer (likevel er jul stadig like populær), men å hate religion tror jeg ingen kan gjøre før de vet hva de uttaler seg om, og hvis de vet hva de uttaler seg om, tror jeg ikke de ville hatet religon. Begrunnelse er alltid viktig, ellers virker alt en sier som en dårlig spøk som kommer fra noen med et ønske i livet - finne den perfekte wonderbaum.

Jeg er ikke noen motstander av religion i den forstand at jeg går rundt å forteller alle religøse hvor latterlig deres livssyn er. Jeg synes mye av det som står i bibelen er fornuftig, det kan forsåvidt mye i Koranen eller Toraen også være, iom at det faktisk er bygget på mye av samme. Er tross alt mange likheter i skriftene, er kulturen og bakgrunnen som er forskjellig hos dem som utøver de ulike religionene. Du spør kanskje hvordan jeg kan si noe slikt, jeg har jo ikke akkurat lest Koranen, Bibelen eller Toraen? Jeg kan si det fordi jeg har hatt et (skole)prosjekt som het "Fremmedfrykt" hvor vi intervjuet representater fra ulike trosretninger, blant annet Imamen i Kristiansand, og da fikk jeg et helt annet syn på mye.

For å få dette på det rene: Jeg kaller ikke meg selv religiøs. Jeg kunne ikke gått i kirka eller på religøse møter. For meg er det ikke viktig å samles rundt en Gud og be til noen overmakt. Det er ikke viktig for meg å tilhøre en gruppe som lever for noe om ble skrevet ned for 2000 år siden. I mine øyne er nemlig religion leveregler som er skrevet ned av datidens "filosofer", slik at mennesker skulle ha noe å samles om, noen regler som gjorde det lettere å forholde seg til valg en måtte ta.

Jeg respekterer religøse mennesker. Jeg skjønner at mange har et behov for å samles om noe, og at de liker å ha denne gruppedynamikken med en tydelig indre justis som forteller dem hva som er tillat og ikke tillat. Det er sikkert trygt for mange. Likevel synes jeg reglene innenfor disse gruppene er regler som ikke passer meg. Jeg er slik at jeg må kunne stille spørsmål med folks motiver. Jeg må få kritisere lederskikkelser og vedtak, og ikke få svaret: Fordi det står i Bibelen. Det var kanskje nok da jeg var 12 og bare hadde sett innsiden av religøse bygg og handball haller på fritiden, men nå har jeg sett for mye, lest for mye, til å være så blind. Jeg vet nemlig hva makt kan gjøre med folk, og jeg synes ikke et fåtals personer skal stoles blindt på uansett hvor hyggelige og vise de fremstiller seg selv.

Det er så mye mer jeg kunne sagt om religon, og hvordan den avspeiles i mine øyne, men jeg prøver å forbeholde meg litt moderat. Jeg vil ikke kjøre ut med noen radikale meninger, eller sitere Nietczhe og si "Gud er død." Men kanskje han hadde rett, kanskje vi er kommet forbi det stadiet hvor vi trenger en Gud for å se meningen ved livet, eller heller meningsløsheten med det, iom at vi på en måte bare jobber for å komme til en Himmel - når vi er døde.

Er det noen som har en mening om religon? En innvending på min mening, kanksje? Jeg synes alltid det er interessant med meninger, uansett om de kanskje ikke er lik mine egne.

Sommeren er kommet til sørlandet og regnet pøser ned. Jeg bruker mine dager på jobb. Står opp klokken ti på seks, kjører til jobb ti over halv sju og stempler inn klokka to på sju. Det er vaner jeg har tatt inn for å prøve og bytte ut noen ikke fult så gode gamle vaner.

Noen sa en gang at uvaner er vonde og vende, og det kan jeg stille meg bak. Mine vaner f.eks.: Falle for samme personene etter tur, om og om igjen. Resirulering sier venninnene mine og ler. Heldigvis er det ikke noe hard-fall-in-looooove opplegg, men finner stadig meg selv med tanker som "kanskje det ikke var så dumt den gangen.." "kanskje det blir bedre denne gangen" "det var jo ikke SÅ irriterende, jeg kan leve med det.." Og stadig finner jeg ut at det var ensomheten og tomheten som snakket, for - hei, jeg tok ikke feil forrige gang: Det blir ikke bedre, det var så irriterende som jeg trodde og ja, det var minst like dumt som jeg trodde forrige gang.

I det siste har jeg derfor forsøkt å snu denne trenden med å resirkulere gamle flammer. Jeg har tatt på meg nye briller og tør faktisk også påstå at jeg har lykkes litt med å se anderledes på nye mennesker. Jeg forkaster dem ikke med en gang pga små ting som jeg mener kan likne på feil jeg så i andre før dem. Med det nyhenta perspektivet disse brillene gir meg har jeg møtt en rekke interessante mennesker og fått et nytt syn på ting. Kanskje det er solen som tørket støv av optimisten i meg så hun igjen så dagens lys, eller kanskje jeg rett og slett bare trengte nye impulser [Xstrata Nickel] for å slippe henne løs. Uansett hva det var, så er jeg nå riktig så klar for å se lyspunkt i tilværelsen - med nye solbriller og en litt mindre mur rundt indre tanker.