02/10/2008
Fylla tillater slips og sånn...
Når man har to venner som hooker opp, er sjansen stor for at man får samtlige detaljer. Når de at på til har vært fulle og noen detaljer er blury, noen er borte og alle har litt informasjon om noe, blir det ekstra artig å sy sammen all informasjonen til en helhelt. Det har jeg gjort.
You wanted action.
Det er lørdagskveld og du har stukket på fest med en rekke ukjente. Du vet egentlig bare hvem et fåtall er, så de du vet hvem er må fortelle deg alt om de andre. Egentlig vet du, og de som kjenner deg, ganske godt hva det er du ønsker ut av kvelden - og du er forsåvidt ikke alene om ha de planene. Dette må jo utnyttes.
Dere blir introdusert av en felles venn som forteller deg at han er god i senga (som om hun visste alt om det) og han at du røyker og har mad boobs, så kanskje dere skal ta en røyk sammen? Da ser du han styrte farlige mengder alkohol og tenker kanskje "dette er tydeligvis grøftefylla", mens du styrter det du har igjen i glasset og snubler bort for å få han til å bli med på en røykepause. Eller kanskje fem.
Utover kvelden har dere begge nådd promillegrensa for å komme inn på utestedet hvor vennene deres henger. Dere er outcast og finner trøst i å ha hverandre. Det er bare en ting å igjen å gjøre: Trippe av sted til leiligheten hans for å finne mer alkohol. Sånt er nemlig alltid en god idè når man ikke vet bedre.
Vell fremme oppdager dere at stemninga plutselig tillater mer enn musikkprat og diskusjoner rundt skoleoppgaver. Dere finner veien til soverommet. Der er det tydeligvis ikke mye som fungerer for han, så han kjører på med en promilla har skylla og ser så lei seg ut han klarer. Etterhvert får han ideen om å binde deg opp med slips og gjøre noe ut av kvelden. Det verste som kan skje er at han forlater deg slik, og så frisinna som du er for kvelden, er du totally inn, fordi det er jo viktig å prøve nye ting når man har muligheten?
And action it was.
23:55 Posted in Fritekst , fylla har skylda | Permalink | Comments (2) | Email this | Tags: sex, slips, bondage, fylla, alkohol, fylla har skylda
02/01/2008
Bare er - uten å være
Akkurat nå sitter jeg i en båt omringet av vann, jeg bare merker det ikke. Evigheter med uante muligeter ligger antakeligvis skjult i vannet, men jeg er ute av stand til å lene meg over rekka og se etter. Jeg er dømt til å stirre opp i himmelen på alt som ikke er innenfor rekkevidde, og glemme alt som er tilgjengelig.
Er jeg alene om føle at meningsløsheten strekker seg fra nord til sør, øst til vest?
Litt av grunnen til at jeg kjenner på denne tomheten kan være at jeg ikke vet hvor jeg skal plassere meg selv. Hvem jeg er i andres øyne vet jeg ikke, hvem jeg er i mine øyne vet jeg ikke, og hva jeg vil, eller hva andre vil jeg skal ville, er helt uvisst.
Alt er dødt.
Jeg sitter på en måte igjen som en slags kynisk bedreviter. Ute av stand til å ta sjanser, eller gi andre sjansen til å ta meg ut av meningsløsheten. Jeg tror jeg vet hva utfallet av alt er, og jeg tror utfallet av alt er dårlig. Så nå lar jeg bare tiden passere. Lager hverken minner for meg selv eller andre. Jeg bare er - uten å være. Bare lever, uten å oppleve.
Kan ikke noen bare... Overraske meg?
16:05 Posted in Fritekst | Permalink | Comments (1) | Email this | Tags: fritekst, livet, meningsløshet
10/21/2007
Et random innlegg fra en sen lørdagskveld
Da han sto på kanten av bygningen og kjente vinden slå mot en spinkel kropp, følte tyngdekraften kjempe med balansen, da slo det han at uansett hvor mye han klaget, uansett hvor mye han missunte dem med hjerter i øynene, uansett hvor mye han gråt i ensomhet – ville aldri sorgen ta beina fatt og gå av sted.
Misunnelsen er visst en grønn følelse, uansett om man liker fargen eller ikke. John Churton Collins sa en gang at den er vår mest oppriktige form for smiger. Alle kramper i hjertet og blikk som forsøker å slå andre i bakken, er smigrende for andre men nedbrytende for oss selv. Det er et ytterst bittert tidsfordriv. Det er hodet vårt som glemmer at kontroll ikke ligger i å sette andre på plass, men tro på egne evner og mulighet til å utnytte dem til det beste.
Ingen har lett for å se gleder i andres suksess, eller nyte livet gjennom andres lykke. Vi har for lite å gjøre, for mye å tenke på, for mange å sammenlikne oss med, og vi ser ikke vår egen velstand ien verden som glitrer. Og de sa kjærlighet gjør blind? Det er da vitterlig ikke kjærligheten som gjør at vi søker etter feil hos den vi elsker. Det er ikke kjærlighet som tror vår andre halvdel er ute etter å såre, knuse og tråkke på vårt såre indre. Det er ikke kjærligheten som ødelegger forhold mennesker i mellom. Er det?
Misunnelse varer alltid lengre enn lykken til dem vi misunner, for de er mennesker med grønne briller i baklommen de òg. Kan vi vite om det vi misunner er verdt å hige etter, eller om det er egenskaper vi har tilegnet andre for å kunne hate dem? Vi bruker misunnelse for å rettferdiggjøre vår depresjon. Vi sitter på våre utsiktsposter og plukker ut mennesker, dømmer dem, leter etter alt vi ikke har og glemmer alt vi har. Vi ser på verden med våre grønne brilleglass fordi noen der ute har alt vi en gang ga fra oss. Noen der ute har tatt det vi ønsket oss. Det vi ikke så at vi hadde - før det ble borte. Det er sagt tusenvis av ganger – du vet aldri hva du har før du har mistet det. Men vet vi egentlig sikkert om vi egentlig vil ha det tilbake, eller om vi bare trenger noe å savne for å fylle tomheten i en kald sjel?
Nei, sorgen hans ville ikke ta beina fatt og gå av sted, men kanskje – bare kanskje – kunne han ta beina fatt og forlate den der på toppen av den kalde bygningen. I alle fall for noen små timer.
01:20 Posted in Fritekst | Permalink | Comments (0) | Email this | Tags: misunnelse, savn, kjærlighet, hat, mennsker, lykke
10/12/2007
Men med hender fulle av tårer, leges ikke dype sår.
Det er merkelig hvordan sangtekster, dikt og filmer får en annen betydning når man kjenner seg igjen. Det beste er å kjenne seg igjen i de fine filmene og de søte sangene. De med dans på roser og sukkerspinn. Diktene er det verre med, de tolkes jo i alle retninger.
Uheldigvis er det egentlig ganske skjeldent en kan si at rosedans og sukkerspinnsøt kjærlighet er tilfellet i virkeligheten. Jeg vet ikke om jeg kan si jeg har opplevd det selv. Kanskje noen små sommerfugler over korte perioder, men ikke noe happy ever after følelser, akkurat. Noen vil vel uansett si jeg er for ung til å vite se forskjellen på "the real deal" og "hot bad guy."
Drama oppstår alltid når man skal vurdere å gi opp singelliv og friheter man har blitt vant med. Drama finner forsåvidt også veien inn i de fleste brudd. Det er kanskje fordi mennesker for det meste er litt mer komplisert enn karakterer i rosenrøde Hollywood-filmer. De er litt nærmere såpeopraer med lillatoner og hevede skeptisk-øyenbryn. Egentlig er nok det en god ting.
Hvor hadde spenningen kommet fra hvis alle snublet fremfor mannen/kvinnen i sitt liv på gata en solskinnsdag, ble med vedkommende på en kopp kaffe, delte livserfaringer og danset seg videre inn i bryllupsvalsen? Ingen bestselger selvbiografi in the making der, akkurat.
23:55 Posted in Fritekst | Permalink | Comments (0) | Email this
09/27/2007
Dø? Litt sterkt ord. Kanskje.
Hvorfor det er noe i meg som roper klissete sangtekster for full hals og tomme saler, hver gang du smiler - vet jeg ikke. Men jeg liker det ikke. Det må dø.
Hvorfor du får meg til å kikke tankefult i taket til langt på natt, får meg til å tenke ut måter å formulere min avskjed, eller mulige ønske om 4e -vet jeg ikke. Men jeg liker det ikke. Du må dø.
Vårt "vi" må dø - før angsten spiser meg levende.
01:25 Posted in Fritekst | Permalink | Comments (1) | Email this | Tags: Ikke ta det bokstavelig
09/13/2007
Fritekst om livets nye lyse side
Det er nesten så jeg ikke våger å beskrive denne følelsen av glede. Denne følelsen som pumper gjennom blodet, gjennom hjertet, og som stadig sender vage smil over ansiktet. Denne formen for glede har jeg ikke kjent på lenge. Vet faktisk ikke om jeg noen gang har kjent akkurat denne formen, men noe liknende har det vært, en gang der bak i det fjerne.
Det er kanskje alt det nye? Skole, venner og kjekke gutter gjør jo en ung pike glad i livet. Eller kanskje alt det gamle, som er kommet på avstand og ikke lengre virker like sårt?
Jeg setter likevel penger på noe annet. Ikke på skolen, ikke på vennene, og ikke på alle de kjekke guttene. Jeg setter pengene på han og all humoren, flørtingen og åpenheten.
Han som får meg til å le, smile og se lyst på livet. Han som betyr noe, uten at det er farlig å kjenne på det. Han som ble et frisk pust i livet da alt var blitt en vane. Han som ga helhet når tomheten hadde begynt å sluke meg for å gjøre plass for høstens depresjoner.
Han som ikke frarøvet meg friheten, men bare gjør livet lysere.
23:05 Posted in Fritekst | Permalink | Comments (1) | Email this | Tags: fritekst, følelser, livet, humor
09/05/2007
Følelser som ikke er der
Det var mens vi satt med noen øl mellom oss, at jeg oppdaget det. Han trodde ikke på meg når jeg sa jeg ikke brydde meg mer om ham enn de andre. Han trodde jeg lurte meg selv og jeg kunne ikke overbevise han om at jeg visste hva jeg selv følte bedre enn ham.
- Jeg har ikke noen slike følelser, jo. Jeg ser ikke problemet med at ting bare er som de er!
- Men jeg tror du har det, eller får det, og jeg kommer til å såre deg! Sa han.
Jeg skjønte at det ikke var noe vits å krangle om det. Han kom ikke til å skjønne at jeg ikke var typen som ble full av følelser og beruset på forelskelse. Uansett hva jeg sa og gjorde ville han tro at jeg ikke visste mitt eget beste. Jeg kjente at det gjorde meg forbannet og frustrert. Jeg ville jo bare ha det gøy! Hvorfor må man gjøre klining til en stor og komplisert sak?
Tenkt mindre, lev mer.
På en annen side, kanskje han var redd for å få følelser selv. Dumt uansett, for hot var han, og moro var det - så lenge det varte.
19:45 Posted in Fritekst | Permalink | Comments (3) | Email this | Tags: fritekst, følelser, alkohol, krangel, livet
08/27/2007
Fritekst: En lørdag
Vi satt ved bordet og spiste kebab. Han hadde sikkert snakket i telefonen i fem år, og jeg hadde smilt fornøyd når kebabmannen flørtet med meg ved å gi meg ca 9/10 kjøtt i kebaben. Da han omsider fikk lagt på telefonen, og gjenfortalte dilemmaet jenta hadde presentert for han med gråten i halsen, ristet begge på skuldrene uten å si noe. Så ble det tydeligvis kaldt, og han reiste seg halvveis opp før han spurte:
- Skal du være med hjem i natt, eller?
- Sure, svarte jeg.
Så gikk vi begge mot motsatt side av torvet. Idet i vi passerte nabobordet begynte de å klappe helt vilt, og min naivitet oppfattet ikke hva som skjedde før han snudde seg mot dem og smilte fra øre til øre mens han ga dem to tommler opp.
Han hadde vunnet og jeg var så sykt premien.
16:55 Posted in Fritekst | Permalink | Comments (0) | Email this