02/29/2008
Ekteskapsavtaler
Som kjent har jeg lagt min elsk på å ha venner av det motsatte kjønn. For meg er det rett og slett en av de tingene som gjør hverdagen lettere og mindre dramatisk. Jeg har også benyttet meg av muligheten til å sikre min fremtid gjennom å delvis utnytte deres svakhet for "tvillingene" kombinert med min glitrende personlighet.
Mine utspekulerte fremtidshelgraderinger har reslutert i at jeg har endel forlovelde, eller ekteskapsprosjekt som jeg liker å kalle det. Og de som har sett dagens forside av VG, eller bare er av det opplyste slaget, vet at 29 februar er dagen da kvinnene kan fri (jeg trodde de alltid kunne det, så feil kan man/Hollywood ta). I den anledning måtte jeg tenke gjennom hvem jeg hadde ektekspasavtaler med, og av hvilke type de var, før jeg bestemte hvem jeg fremdeles ikke hadde noen med og "go for it."
Det viser seg at jeg har avtale med:
- Maarten, er vi ikke gift før vi er X antall år, skal vi gifte oss.
- Kjetil, vi skal gifte oss på X-dato vi satte et år tilbake.
- Morten, siden han er rich.
- Kenneth, fordi vi er msn-forlova.
Dette gjorde at jeg måtte lete litt i fantasien min og finne opp en ny måte å få meg et ekstepskapsprosjekt på. Det er nemlig lettere sagt enn gjort å ha flere originale avtaler. Etter at tilfeldighetene spilte inn klarte jeg å sende et frieri på SMS, i håp om å skaffe meg en SMS-forlovede i Thore. Men han var lame å sa det var teit og fri og takket nei. Og når jeg skjønte at f.eks. Kenneth (msn-forloveden) satt i rommet, besluttet jeg at fra nå av skal svikeren være omtalt som tHore - med stum T.
Hvis du er lei deg for at jeg ikke fridde til deg kan du alltids gi meg et hint, så kanskje jeg kan gjøre deg til min sms-forlovede i stedet. Har jo totally en opening.
18:35 Posted in kjærlighet | Permalink | Comments (3) | Email this | Tags: ekteskapsavtaler, forlovelse, skudd år, 29 februar
02/13/2008
Så var det Valentines day igjen.
I morgen er det hjertenes, blomstenes, parfymens og kjærlighetens dag, altså selveste valentines day. Jeg har som kjent ingen kjæreste, og da er egnetlig dette bare en dag oppfunnet av kort/blomster/sjokkolade-industrien for å tjene penger på folks usikkerhet og følelser. Eller himmelen for engelsklærere som kan bruke dagens timer på å la elevene skrive festlige hjerteformede kort.
Ja, jeg innrømmer at jeg ikke hadde vært så kjempe anti valentines day hvis jeg var i et forhold og kunne forvente blomster, sjokkolade og gjennomtenkt kort i morgen, meeen nå kan jeg ikke det og dermed suger valentines day. Det blir rett og slett bare enda en påminnesle om hvor ellendig jeg er med kjærester og potensielle forhold. Den indre ugifte-kvinnen-med-tusen-katter titter frem og skremmer meg fordi hun er ett år nærmere en realitet. Valentines day for meg er bare enda en dag for "de lykkelige" som sitter på rosa skyer og føler seg overlegne oss andre single og dødelige.
Forrige gang jeg snakka om hvorfor jeg ikke er i noe forhold (link over) ble jeg bedt om å "Grow up." Det kan hende jeg er for umoden til å klare forhold, jeg vet ikke hva som gjør meg som jeg er. Egentlig har jeg aldri ansett meg selv som umoden tidligere, men det kan jo hende andre tenker at jeg er en barnslig idiot som ikke takler forhold fordi "alle andre" klarer jo det. Ikke at jeg har noe behov for å være som "alle andre." For det meste håper jeg å være litt egenrådig og uavhengig - og det matcher jo egentlig ganske dårlig med å være kjæreste med noen. Gjør det ikke?
Men jeg håper alle der ute får en fin valentines day. Jeg håper dere har beundrere eller kjærester, og trives på denne røde hjerteformede dagen. For oss som ikke er så heldig, så blir det helt sikkert en masse fancy kjærlighetsfilmer på TV som kan minne oss på vår stakkarslige eksistens, og mange artige tilbud på f.eks. parfyme og hjerteformede puter. Det er jo bare å hamstre!
Happy Valentines Day!
21:55 Posted in kjærlighet | Permalink | Comments (2) | Email this | Tags: valentines, day, forhold, kjærester, blomster, kort
01/20/2008
Hvorfor jeg er singel
Jeg er Frk. Singel, og egentlig klager jeg ikke så mye over det. Bortsett fra hele tiden. Jeg klager ikke over at jeg er singel i den forstand at jeg er forelsket og vil ha kjæreste, slik mange gjør. Jeg klager fordi jeg ikke kan bli forelsket og få kjæreste. Det er umulig for meg. Umulig.
Hvis man snakker med fremmede, spør de nesten alltid om man er singel. I mitt tilfelle svarer jeg da "Ja", fordi det er jeg jo. Og da skal de alltid være så overrasket og spørre hvorfor jeg er det. For å si det slik: Hvis man skulle laget en film om mitt liv ville plottet sagt noe om ei jente som har ei indre "tre ukers interesse-klokke". Ei klokke som forteller hvor lenge hun klarer å ha interesse av en potensiell kjæreste. Fordi det er det jeg har å tilby: Tre uker med interesse.
For det første skal det noe til at klokka starter, altså at jeg fatter interesse for noen. Men la oss si at det skjer. For når den interessen er etablert er jeg ganske OK (tror jeg). Alt er jo spennende og nytt, han er interessant og "jakten" er i gang. Alt er en fryd og jeg oppfører meg greit. Men såååå - rundt tre uker inni "opplegget" starter angsten. Jeg føler meg fanget, jeg leter etter grunner til å kunne stikke av, til at han er en idiot, til at han egentlig bare "er ute etter en ting." Så jeg starter og sabotere, være slem og å finne grunner til å avslutte det, til å si "kanskje vi er bedre som venner."
Og som Lucas i "One tree hill" så fint sa det, leter du etter grunner til å ikke være med noen, så finner du de. Og det gjør jeg alltid. Så etter tre uker (pluss/minus) har jeg lett fått plassert han i venne-kategorien, og vi vet jo alle at den skal det endel til å komme seg ut av. For havner man først der, så er man der, og veggen over til kjæreste-materiale-kategorien er noe inninatta høy. I'm just saing. Så nesten gang noen spør meg hvorfor jeg er singel, så skal jeg henvise til dette blogginnlegget. Da slipper han å spille overrasket, og jeg slipper å svare på dumme rutine spørsmål. Teknologi er jo til for å gjøre livet lettere.
16:55 Posted in kjærlighet | Permalink | Comments (4) | Email this | Tags: singel, kjærlighet, kjæreste, livet
09/17/2007
Om natten
Som forrige innlegg kanskje tyder på, har jeg sett filmer og tenkt igjen. Skal forsøke å ikke la det gå utover bloggen min hele tiden, men det er så fint å få utløp for tanker, og å forklare for "folk" hvorfor jeg handler som jeg gjør. Så til dem som ikke har noe behov for noe innsikt i mitt hode, bare hopp galat over det innlegget.
Nå burde jeg absolutt sove, og slutte å høre på det siste Saybia albummet, men det er ikke lett. Jeg føler meg skremmende snudd opp ned, sånn døgn- og livsmessig. Det er noe jeg burde jobbet med nå. Ligget i senga og vridd meg til jeg tok til vett og talte sauer, eller diverse venner, som hopper over gjerder. Men jeg utsetter de triksene litt, så kan jeg heller skrive vås på bloggen. Alltid viktig, right?
I går så jeg Love Actually, og idag så jeg Spanglish, og derfor har jeg bestemt meg (selv om det forrige innlegget kan tyde på annet) for å bli forelsket i noen. Ikke med en gang, men en gang. Skikkelig loooove in the air forelsket, som på film. Jeg vet ikke hvordan det skal gå til, iom at jeg tross alt fremdeles er meg, og alle jeg har sagt det til bare rister på hodet og sier jeg kommer til å gå lei av den utkårede etter et par uker, men jeg skal nok klare det. Om ikke annet, så bare for å ha gjort det. For å ha kjent på følelsen og å (mest sansynlig, iom at jeg er pessemist og søker etter feil før eller siden) bli heartbroken og deppa. Det matcher jo iallefall høsten. For gad, det er mørkt ute nå. Evigheten er mørk.
00:35 Posted in kjærlighet | Permalink | Comments (0) | Email this
02/14/2007
De var blinde
Hvorfor spør folk om meningen med livet, når det er meningsløsheten ved døden som egentlig betyr noe? Det er jo noe galt når Romeo og Julie mistet livet, slik de kjente det, på grunn av Gud og all dommene som falt - i hans navn.
Bakerst i det kalde, spisse rommet satt jeg. Minnestunden og begravelsen var fin. Presten sa mye på kort tid. Mye om et tungt liv og forholdet som mange mener knakk henne. Selv etter døden fant de måter å dømme henne etter bibelen, som for alt vi vet kan være en eventyrbok. De, og boka, var imot måten hun ble lykkelig på. De brydde seg lite om at det ikke var han som knakk henne, men at de tok han fra henne. De var blinde og så bare differansen mellom tallene og moralen som boken hadde gitt dem.
Begravelsen ble til en stor mengde ambivalser. Jeg ville ikke sitte å irritere meg over at presten reklamerte og dømte om hverandre. Ville vise respekt for hun som lå i kista og hennes familie. Det var urettferdig av presten å gjøre tårene til skyldtårer.
-----
Til du som lever langt borte vil jeg på denne Valentines dag si at;
Vår evighet er tydelig
hver gang du smiler sjarmerende skjevt
og gjør alt så rett
at knærne mine smelter.
19:55 Posted in kjærlighet , livet | Permalink | Comments (3) | Email this
10/23/2006
Kjæresteriet
Det er blitt farlig mye ved meg som er opphengt i dette kjæresteriet. Jeg kjenner på en side et intenst hat ovenfor alle som forandrer seg med en gang de velger en (sex)partner, fremfor muligheten til flere, men på en annen side så ser jeg at det gjør mennesker gladere.
Jeg har alltid ment at det ikke er noe problem å få kjæreste, om det bare er det en ser etter vel og merke. Kravene en setter kan ofte skygge for mennesket bak utseende eller uvanene. Og et av problemene for min del, er at jeg liker jakten for godt, og blir lei i løpet av den. Så når hverdagen står for dør, hater jeg å gi opp mine single rettigheter. Det finnes ikke noe verre for meg enn å gi opp muligheten til å bestemme alt over meg selv, alltid. Så jeg går ganske raskt inn i en fase hvor jeg gjør alt motsatt av hva den andre ønsker, uten at det egentlig trenger å være noen fanesaker i utgangspunktet. Jeg klarer bare ikke å gi fra meg retten til å fremstå sterk og selvstendig til en hver tid. Ingen skal få bestemme over meg og min galskap.
Hva faen, sa en venninne av meg til disse tankene. Og jeg tenkte derfor litt lengre. Det er kanskje ikke så rart at folk rister litt på hodet av mine tvangsselvstendige tanker. For noe av poenget ved å ha kjæreste, er vel å miste noe av ensomheten og tomheten hverdangen ofte byr på som singel. Men sånne som meg, nekter jo å gi slipp på dette når vi nekter andre å ta del i livet og beslutningene som skal taes. Jeg gjør jo alt like individuelt uansett hva andre sier og mener. Og gjør ansvaret til mitt, og byrdene mine alene. Selv om det neppe kan være bra og på død og liv skulle bære alle byrdene og tankene på egen hånd.
Kanskje jeg burde skjerpe meg, kanksje jeg burde ta en Erlend Loe. Skrive noen merkverdige lister med viktig innhold om mitt store forbedringspotensiale. Kanskje. Men på en annen side så har det aldri kommet noe særlig godt ut av at jeg skal forandre meg og livet mitt over natten. Så får ta det gradvis.
”Folk som er langt mindre sympatiske enn meg har kjærester. Idioter har kjærester. Jeg burde absolutt hatt en kjæreste.” – Erlend Loe
23:40 Posted in kjærlighet | Permalink | Comments (0) | Email this
09/21/2006
Det perfekte forholdet
Rett og slett fordi jeg burde gjøre noe helt annet enn å skrive blogg nå, så gjør jeg det. Den forbudte frukt stopper aldri å fascinere. Så nå får historieprøven i morgen fortrenges inntill ordene tar slutt. Desverre er jeg redd ordene sitter langt inne. Not good.
Jeg har tenkt på en ting. Det finnes ikke noe kjedeligere enn vaner. Vaner er så kjedelig at jeg nærmest foretrekker depresjon. Ikke det at depresjon er morsomt, for det sier selv at det ikke er, men er det ikke bedre å i det minste kjenne noe, selv om det er trist? Det er merkbart bedre enn å vandre rundt i en verden av vaner og tilsynelatende meningsløshet. For det er det vaner gir en - meningsløshet. Derfor har jeg funnet det perfekte forholdet, som nå skal ta opp all min tid fremtil noe bedre kommer vandrende.
Det perfekte forholdet jeg snakker om har jeg med tredemøllen på spenst. Sant nok, jeg deler denne kjæresten med mange andre, men jeg vet alltid hvor den er og kan alltids få tilfrestilt eventuelle behov. Idag er riktig nok en av mine treningsløse dager. Jeg trenger å vile for å ikke bryte ned kroppen, osv. Det er jo i og for seg en fin tanke. Men trening får meg til å føle meg levende. Av mangel på andre å kjenne noe kjærlighet for, så har jeg kjent en svak form for forelskelse bygge seg opp rundt treningsstudioet. Kan ikke si vi har et flott sexliv, men man skiller jo ut endorfiner når man trener også. Så HAHA, til dere som trodde det var helt meningsløst. For la oss se på det positive her, man får:
a) Flat mage
b) Stram rumpe og
c) fastere pupper
+ bonus: endorfiner.
Og alt dette uten de kjente faktorene fra forhold: Mas, klaging og sjalusi. Så jeg anser dette som det perfekte forholdet. Helt til jeg blir i for god form til å trene bort abstinensene, vel og merke.
20:35 Posted in kjærlighet | Permalink | Comments (0) | Email this