glitter

Siste uka har moi et umbrella boy kanskje snakket tre ganger, og jeg må innrømme at jeg aldri helt visste hvorfor. Det endte med at jeg fant ut at "jeje, jeg gir F eller no." Men så i går kom vår felles friend og skinte lys på noen detaljer jeg absolutt ikke var klar over...

Det viser seg at Umbrella boy har trodd jeg var sur på han/in love with someone, og at jeg har trodd umbrella boy var sur på meg, uten egentlig å skjønne helt hvorfor. (komunikasjons problemer kor?) Men så full som jeg var sist gang jeg så han, så hadde ingenting folk fortalte meg at jeg gjorde sjokkert meg. Og jeg hadde jo fint klart å være biatch, i følge vitner.

I går kom det iallefall frem at vår felles venn og jeg hadde kysset - foran Umbrella boy. Nå vet ikke jeg to what degree, noe sånt, men det skal ha skjedd. PLutselig skjønte jeg litt hvorfor irritasjonen/skuffelsen kanskje var der.

Og det hjalp vel heller ikke at denne vennen hadde sagt til Umbrella boy "Jeg gjør det for å irritere deeeg!", og fått svaret; "Vel det funker!"


Idag er en ny dag, og det er X-russefest. Så I guess it's all good now!

Jeg ble nylig ferdig med siste episode i sesong 4 av Dawsons Creek. Hvis du ikke har sett Dawson i fri utfoldelse før, så vet du kanskje ikke at han er forgjengeren til alle serier som ser på High School-dramatikk som noe som overgår alt annet, og gjør ungdomsårene til de viktigste hendelese med de hardeste valgene i noens liv (f.eks. The OC, One tree hill, Gossip Girl etc.).

Da jeg kom i snakk med min venn Thore om dette, fant jeg ut at de fleste situasjoner kan bli veldig Dawsonisert. Med det mener jeg at de minste hendeleser kan bli dramatiske saker som man gjør noe stort ut av. F.eks. nevnte Thore noe om at man kunne se en satelitt fra himmelen i dag. Hadde vi vært i Capside (der hvor Dawson bor) hadde vi nå sittet på et tak et sted med saft (eller kanskje vi var de rebelske og hadde med alkohol) og sett på dette mens vi snakket om alle de dramastiske hendelsene som skjedde rundt oss. Og da mener jeg dramatiske hendelser, for alt er drama i slike tilfeller. Hvem som snakker sammen, hvordan de snakker sammen, hva vi skal i morgen... Det er skikkelig BIG DEAL.

Det er en stund siden slike ting var skikkelig viktige i min verden, men jeg husker absolutt når de var det. Når man henger med 8 jenter dag ut og dag inn fra 5 til 10 klasse er kanskje ikke det så rart? Det var iallefall alltid noen som var uvenner, noen som hadde en mening om noe, og noen som gjenfortalte noe som hadde skjedd med bekymrede ansiktsutrykk og dramatisk gestikulering. That's high school for you, som de sier til Joey når alle baksnakker henne en dag.

Jeg kan huske alle slaks rare hendelser fra mine dramatiske år. Hvis vi ser bort fra alt som hadde det motsatte kjønn i fokus, så finnes det chickfights over hvem av a1 og Britney Spears som fortjente å henge på veggen i klasserommet, folk som sniker i buskene fordi de ikke var invitert til å sove under åpen himmel i hagen til ei, liksom-rettsaker over hvem som skulle få være med i en film og mye, mye mer.

Jeg føler på en måte at mitt liv er blitt noe mindre dramatisk nå. Jeg skal likevel ikke late som jeg ikke vet at enkelte hendelser jeg har vært vitne til som kanskje ikke har godt av å se dagens lys. Forskjellen fra da til nå er vel akkurat det; Nå vet jeg hvilke konsekvenser det har hvis ting kommer ut. Jeg vet at det for meste ikke er nødvendig å gjøre ting dramatisk. Men det gjør ikke at jeg ikke kan le av hvor dramatisk ting var før!

Så kjære bloggleser: Husker du noen Dawsoniserte øyeblikk i ditt liv?

Ny dag, nye muligheter, sa en eller annen smartypants en gang. Jeg tror kanskje det ligger noe i det. For det første, hvorfor skulle vi gjenta det så ofte hvis ikke? Og for det andre, jeg vil ha nye muligheter, så jeg velger å legge godsiden til å ikke tro alt er løgn.

Etter mye om - og men - har man endelig fått avklart ting i en verden. Jeg sitter litt betenkt tilbake, egentlig. For selv om jeg på forhånd visste det var best sånn, og at timingen sugde - er det rart å gi slipp på tanken som nettopp var blitt en liten del av alt. Men omstilling er ofte en bra ting, og avklaring er jo noe jeg liker. Så kan man jo slutte å være fientlig innstilt til alt og alle, og slippe å sitte tilbake og bli max irritert på alt mulig uten noen spesiel grunn. You know, tenk mindre - lev mer!

Men, tilbake til nuet - Nå som jeg er hjemme alene, har jeg tatt mot til meg og forsøkt å forstå kaffemaskinen min. Gjett om jeg fikk det til? Å JODA. Som det kvinnemennsket jeg er, klarte jeg det uten å lete etter bruksanvisning også. Jeg har laget tre kaffelatter og det er ikke mer melk igjen nå. Kanskje like greit, jeg trenger ikke akkurat store mengdene kaffe før jeg blir usmakelig snakkesalig. Likevel, tror det er en fin ting at jeg får den til, så blir ikke mamma så skuffet over at jeg "tvang" henne til å gi meg en sånn, også brukte jeg den aldri. Ser på det hele som en god gjerning fra min side.

Var forresten på Østsia med folk å så kamp i går. Vel det å si at vi så noe er kanskje en overdrivelse. Var endel andre som også hadde fått for seg at østsia hadde en stor fin skjerm, og at de ville se kampen der, så ble ikke akkurat store utsiktet. Mer en slags radio og en stilling i det fjerne. Var rart å være på et utested og ikke drikke annet enn cola også, men syns jeg var flink. Dessuten ble jo resultatet bra!

Jeg gru/gleder meg litt til i morgen. Skal ikke gå så mye inn på hvorfor akkurat nå, er litt redd det skal forsterke dramaet som bygger seg opp i det fjerne. Uansett så skal jeg prøve å late som ingenting og være slik jeg er best - full og glad. Sees kanskje?