glitter

Det er ikke kjærlighet som knekker deg - det er ensomhet. Tanker og tomhet som spiser deg opp fra innsiden. Musikken som fader ut, og mørket som sluker lyset. Vennene du har kastet på dør en, to og tre ganger, som har sluttet å kommet å tilbake, sluttet å prøve. Det er ikke kjærlighet som ødelegger deg, det er angst.

Jeg har ofte tatt meg selv i å fremstå kald og ufyselig. Ikke bare ovenfor fremmende, men også ovenfor menensker som betyr mye for meg. Det hender jeg lurer på hvilken forsvarsmekanisme dette er, og hvor den kommer fra, uten at jeg egentlig finner noe fornuftig svar. Det er klart at følelser er noe jeg generelt sliter med å takle. Når jeg får dem, tillater jeg gjerne meg selv å motarbeide dem på de merkeligste måter. Jeg kan jo for all del ikke la andre vite hva slags skremmende positiv innstilling jeg har i forhold til muligheten til et "oss".

Inntil nylig har jeg aldri klart å snakke om "muligheten for et oss" til den det gjelder. Aldri innrømmet det høyt, så vedkommende kan høre det, "jo det kan kanskje være mer enn klining." Ikke sagt at jeg faktisk bryr meg om utfallet. Jeg aner ikke hvorfor det stilte seg anerledes i dette tilfellet, men det var egentlig skremmende å høre meg selv si noe slikt uten å pakke det inn i noe som senere kunne forståes som "jeg gir faen" eller "fylleprat."
Men all good things come to an end, og selvfølgelig tok den nye og åpne meg turen og ble et vagt minne. Et minne om åpenhet som neppe ser dagens lys igjen på lang tid. For jeg-gir-faen-meg kom, tok over og bestemte at følelser er svakhet, kjærlighet er ubalanse i hjernen og forhold skaper avhengighet.

Det høres vel ut som alt hår er ute for meg. At jeg skal grave meg ned i en søvnløs tilstand med en fot i studentlivets lys og en i ensomhetens mørke. Kanskje. Jeg er hverken synsk, eller har noen ambisjoner om å bli det. Det eneste jeg vet er at livet har tatt meg hit jeg er gradvis. Jeg kan likevel tillate meg selv å håpe, kanskje til og med tro, at forandringen jeg venter på finner meg og råkker min tilværelse. GJør meg motalkelig for følelser, åpenhet og ærlighet.

Og jeg skal nok komme dit: Gi faen i om følelser er svakhet, kjærlighet ubalanse i hjernen og forhold gjør meg avhengig.

Det er nesten så jeg ikke våger å beskrive denne følelsen av glede. Denne følelsen som pumper gjennom blodet, gjennom hjertet, og som stadig sender vage smil over ansiktet. Denne formen for glede har jeg ikke kjent på lenge. Vet faktisk ikke om jeg noen gang har kjent akkurat denne formen, men noe liknende har det vært, en gang der bak i det fjerne.

Det er kanskje alt det nye? Skole, venner og kjekke gutter gjør jo en ung pike glad i livet. Eller kanskje alt det gamle, som er kommet på avstand og ikke lengre virker like sårt?

Jeg setter likevel penger på noe annet. Ikke på skolen, ikke på vennene, og ikke på alle de kjekke guttene. Jeg setter pengene på han og all humoren, flørtingen og åpenheten.

Han som får meg til å le, smile og se lyst på livet. Han som betyr noe, uten at det er farlig å kjenne på det. Han som ble et frisk pust i livet da alt var blitt en vane. Han som ga helhet når tomheten hadde begynt å sluke meg for å gjøre plass for høstens depresjoner.

Han som ikke frarøvet meg friheten, men bare gjør livet lysere.

Det var mens vi satt med noen øl mellom oss, at jeg oppdaget det. Han trodde ikke på meg når jeg sa jeg ikke brydde meg mer om ham enn de andre. Han trodde jeg lurte meg selv og jeg kunne ikke overbevise han om at jeg visste hva jeg selv følte bedre enn ham.

- Jeg har ikke noen slike følelser, jo. Jeg ser ikke problemet med at ting bare er som de er!
- Men jeg tror du har det, eller får det, og jeg kommer til å såre deg! Sa han.

Jeg skjønte at det ikke var noe vits å krangle om det. Han kom ikke til å skjønne at jeg ikke var typen som ble full av følelser og beruset på forelskelse. Uansett hva jeg sa og gjorde ville han tro at jeg ikke visste mitt eget beste. Jeg kjente at det gjorde meg forbannet og frustrert. Jeg ville jo bare ha det gøy! Hvorfor må man gjøre klining til en stor og komplisert sak?

Tenkt mindre, lev mer.

På en annen side, kanskje han var redd for å få følelser selv. Dumt uansett, for hot var han, og moro var det - så lenge det varte.