glitter

Det er ikke til å unngå at uansett hvor mye man forsøker å falle innenfor en normal-standard, er det noe rart ved menneskets sinn som motarbeider dette fra innsiden. Knut Hamsun sa at "Det er ens eget indre som er sorgens eller gledens kilde." Hva sier dette om ditt indre? Er du trist, er du glad? Går det egentlig ann å skille disse følelsene, eller går de hand i hand?

Jeg har alltid tenkt at man trenger sorg for å kjenne glede. Det som stadig utfordrer denne tanken, eller livsfilosofien om du vil, er at gleden glemmes så fort. Man kan sitte en dag og erklære sin kjærlighet for livet, menneskene i det, utfordringene og opplevelsene. Men før man har fullført setningen kan alt snus på hodet. Et lite hint av fortid kan plutselig tvinge frem sorg og tanker som gjenspeiles best i høstens dødelige tema. For, gleden glemmes fortere enn man forventer - og sorgen, den kan sitte lenge.

Det er kanskje et spørsmål om hvordan man ser på det, eller hvordan man velger å definiere det, men noen ganger er det er nesten som om man må betale for glede med sorg. En trist tanke, er det ikke?

"Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli."
- Halldis Moren Vesaas

Den største forskjellen mellom de glede og sorg er kanskje et definisjonsspørsmål, men slik jeg ser det er sorgen en følelsen man kan ha uten innblanding fra andre. Gleden derimot, gleden må du dele med andre. For min del tenker jeg at det viktigste er å fordele følelsene. Det er altfor lett å dvele med sorg, smerte eller ensomhet. Og altfor lett å glemme, eller være skeptisk til, glede. 

Det er et faktum at noen mennesker tenker for mye. Du kan velge å kverulere om hva "for mye" betyr, men har man brukt for mange timer med egne tanker, kan man rett og slett bli redd for å kjenne glede og for glade i å kjenne tryggheten i ensomhet. Hvorfor, spør du? Jeg tror det er fordi man venter på nedturen som gjerne følger etter gleden.

Jeg skal avslutte dette innlegget med et ordtak. Et kinesisk ordak, faktisk. Jeg tror nemlig at alle trenger å være oppmerksom på dette, spesielt nå midt på høsten hvor alt blir mørkere og sommerens varme og lys kan føles som en fjern tanke forankret i idèer som ikke lengre virker innenfor rekkevidde.

"Du kan ikke hindre sorgens fugler i å fly over ditt hode, men du kan hindre dem i å bygge rede i ditt hår."
- Kinesiske ordtak

I natt, sånn små beruset, fikk jeg en rekke "dype" tanker av typen man gjerne blir inspirert til å få i fag som religionsfilosofi med metafysikk. Jeg tok opp en masse viktige spørsmål med meg selv. Det var alt fra klasikerne: "Hvem er jeg?" til "hvor kommer jeg fra?" også videre til "hvem kommer VI fra?"

Det passet seg egentlig ganske godt med oppgaven vi skulle besvare i FIL101 og levere innen 23:59 på søndag. Oppgaven her var "Eksisterer Gud?" - eller, vi tror ialleffall det var oppgaven. Ryktet sa så, men Fronter sa ingenting. Fronter hadde dødd for anledningen, og ingen lærere eller informanter var egentlig tilgjengelige. Vi gjorde derfor vårt beste utifra omgivelsene.

UANSETT: Tilbake til mine dypdype tanker om vår eksistens. Jeg kom inn på om vi faktisk ser det vi ser, eller om alle ser noe forskjellig og bare har lært at en stol heter en stol, og at fargen vi ser på ketchupflaska er rød, men to ulike mennesker ser to helt forkjellige objekter og to helt ulike farger. Slike tanker er egnetlig ganske skumle å komme innpå, for man kommer jo ikke ut av de igjen. Det er jo ikke akkurat lett å bevise noe i en slik sammenheng.

Det jeg i min dyphet kom frem til var at det måtte finnes en sammenheng mellom synssansen og smakssansen f.eks.. Med andre ord kan jeg derfor tørre å påstå at vi ikke ser det samme, fordi vi ikke smaker det samme. Når en person smaker kompe, eller spagetti for den saks skyld, kan han elske det, mens en annen kan smake på akkurat samme retten og hate det. Hvis vi ikke smaker det samme, hvordan kan vi da si vi ser det samme?

Aristoteles var en smart mann som sa mye lurt som gjelder i dagen samfunn også. Han sa blant annet at mennesket er politisk tilbakestående. Noe som helt klart er tilfellet – bare se hvor mange i Norge som stemmer FrP! Foruten å ytre meninger om mennesker og politikk, sa Aristoteles mye om mennesker og livet. Og alle som har lest min blogg over tid vet jo hvor godt jeg liker å dele mine meninger om livet.

Så here it goes: At vennskap er én sjel i to legemer, er et av Aristoteles mest kjente sitater. Det treffer nok mange rett i hjertet, og det er nok ikke helt uten grunn. Vennskap er noe som opptar folk. Hvor går grensen mellom vennskap og kjærlighet? Hva er viktigst? Bør man satse på vennskap eller kjærlighet? Listen med spørsmål går videre ut i evigheten.

Når folk spør, forsker gjerne bedrevitere å svare. Dermed er det mange som har forsøkt å si noe om hva vennskap er, og hvordan man gjenkjenner det. Jeg vet ikke hvordan jeg skal skille et godt vennskap fra et dårlig vennskap. I alle fall ikke før den andre parten gjør noe galt. Det er kanskje derfor jeg alltid forventer at den andre skal gjøre noe galt, så jeg slipper å bli skuffet når det skjer.

I mine, og sikkert mange andres, øyne er vennskap en blanding av nytte og oppriktighet. Med nytte så mener jeg vi har venner fordi det hjelper oss frem på ulike måter. Det kan være mange ting ved personer som gjør dem til nyttige venner. Med andre ord vi pleier egoisten i oss selv. Filosofer som Schlick ville nok si at alle former for vennskap er bygget på egoisme i en eller annen form. Jeg er nok litt mer positiv enn som så. Det er jo litt deprimerende å tenke at ALLE du kjenner kun snakker med deg fordi du kan hjelpe dem frem i livet? Så jeg velger å tro at noen er venner med meg fordi er oppriktig glad i mitt selskap. Hvis en skal være riktig vrien her, kan en si at det er egoistisk av dem å gå med meg fordi de selv vinner gleden av å nyte mitt selskap. Men jeg synes nok at vennskap bygget på å like hverandres selskap er positivt. Og om ikke annet er det gjensidig egoisme – så begge vinner noe på det. Ingen av partene bruker noen med vonde hensikter. Dessuten er det viktig å peke på at mennesker som går sammen fordi de liker hverandres selskap – liker jo personen de går sammen med utover praktiske egenskaper og nytteverdi. Gjør de ikke?

Jeg vil i alle fall påstå at mitt forhold til mine venner for det meste er oppriktig. Det er jo alltids noen bekjente jeg ikke nødvendigvis trenger å elske å gå sammen med til en hver tid – uten å hate dem av den grunn. Jeg kan irritere meg over, og unngå, noen inni mellom, men likevel ha en god tone med dem når det trengs. Det kan jo være ulike årsaker til det, og jeg tenker at jeg ikke skal gå noe nærmere inn på dem...

Avslutningsvis vil jeg si til mine oppriktige venner – dere som liker meg og som jeg liker tilbake – at jeg er glad jeg har dere i mitt liv. Jeg er glad jeg vet dere er der om det skulle være grå dager, og jeg håper dere vet jeg er der på deres grå dager også. Og for meg er det absolutt det viktigste i et vennskap.

Det er ikke kjærlighet som knekker deg - det er ensomhet. Tanker og tomhet som spiser deg opp fra innsiden. Musikken som fader ut, og mørket som sluker lyset. Vennene du har kastet på dør en, to og tre ganger, som har sluttet å kommet å tilbake, sluttet å prøve. Det er ikke kjærlighet som ødelegger deg, det er angst.

Jeg har ofte tatt meg selv i å fremstå kald og ufyselig. Ikke bare ovenfor fremmende, men også ovenfor menensker som betyr mye for meg. Det hender jeg lurer på hvilken forsvarsmekanisme dette er, og hvor den kommer fra, uten at jeg egentlig finner noe fornuftig svar. Det er klart at følelser er noe jeg generelt sliter med å takle. Når jeg får dem, tillater jeg gjerne meg selv å motarbeide dem på de merkeligste måter. Jeg kan jo for all del ikke la andre vite hva slags skremmende positiv innstilling jeg har i forhold til muligheten til et "oss".

Inntil nylig har jeg aldri klart å snakke om "muligheten for et oss" til den det gjelder. Aldri innrømmet det høyt, så vedkommende kan høre det, "jo det kan kanskje være mer enn klining." Ikke sagt at jeg faktisk bryr meg om utfallet. Jeg aner ikke hvorfor det stilte seg anerledes i dette tilfellet, men det var egentlig skremmende å høre meg selv si noe slikt uten å pakke det inn i noe som senere kunne forståes som "jeg gir faen" eller "fylleprat."
Men all good things come to an end, og selvfølgelig tok den nye og åpne meg turen og ble et vagt minne. Et minne om åpenhet som neppe ser dagens lys igjen på lang tid. For jeg-gir-faen-meg kom, tok over og bestemte at følelser er svakhet, kjærlighet er ubalanse i hjernen og forhold skaper avhengighet.

Det høres vel ut som alt hår er ute for meg. At jeg skal grave meg ned i en søvnløs tilstand med en fot i studentlivets lys og en i ensomhetens mørke. Kanskje. Jeg er hverken synsk, eller har noen ambisjoner om å bli det. Det eneste jeg vet er at livet har tatt meg hit jeg er gradvis. Jeg kan likevel tillate meg selv å håpe, kanskje til og med tro, at forandringen jeg venter på finner meg og råkker min tilværelse. GJør meg motalkelig for følelser, åpenhet og ærlighet.

Og jeg skal nok komme dit: Gi faen i om følelser er svakhet, kjærlighet ubalanse i hjernen og forhold gjør meg avhengig.

Mange spør meg om min mening om religion, og jeg må tenke meg litt om hver gang. Først og fremst fordi jeg ikke ønsker å være en av disse som provoserer, eller en av disse som bare slenger ut "jeg hater religion." Sistnevnte utsagn er nemlig bare latterlig.

Man kan ikke hate religon, tror jeg. Man kan nok være redd for hva det gjør med mennesker, eller ikke ønske å ta del i religionens tradisjoer (likevel er jul stadig like populær), men å hate religion tror jeg ingen kan gjøre før de vet hva de uttaler seg om, og hvis de vet hva de uttaler seg om, tror jeg ikke de ville hatet religon. Begrunnelse er alltid viktig, ellers virker alt en sier som en dårlig spøk som kommer fra noen med et ønske i livet - finne den perfekte wonderbaum.

Jeg er ikke noen motstander av religion i den forstand at jeg går rundt å forteller alle religøse hvor latterlig deres livssyn er. Jeg synes mye av det som står i bibelen er fornuftig, det kan forsåvidt mye i Koranen eller Toraen også være, iom at det faktisk er bygget på mye av samme. Er tross alt mange likheter i skriftene, er kulturen og bakgrunnen som er forskjellig hos dem som utøver de ulike religionene. Du spør kanskje hvordan jeg kan si noe slikt, jeg har jo ikke akkurat lest Koranen, Bibelen eller Toraen? Jeg kan si det fordi jeg har hatt et (skole)prosjekt som het "Fremmedfrykt" hvor vi intervjuet representater fra ulike trosretninger, blant annet Imamen i Kristiansand, og da fikk jeg et helt annet syn på mye.

For å få dette på det rene: Jeg kaller ikke meg selv religiøs. Jeg kunne ikke gått i kirka eller på religøse møter. For meg er det ikke viktig å samles rundt en Gud og be til noen overmakt. Det er ikke viktig for meg å tilhøre en gruppe som lever for noe om ble skrevet ned for 2000 år siden. I mine øyne er nemlig religion leveregler som er skrevet ned av datidens "filosofer", slik at mennesker skulle ha noe å samles om, noen regler som gjorde det lettere å forholde seg til valg en måtte ta.

Jeg respekterer religøse mennesker. Jeg skjønner at mange har et behov for å samles om noe, og at de liker å ha denne gruppedynamikken med en tydelig indre justis som forteller dem hva som er tillat og ikke tillat. Det er sikkert trygt for mange. Likevel synes jeg reglene innenfor disse gruppene er regler som ikke passer meg. Jeg er slik at jeg må kunne stille spørsmål med folks motiver. Jeg må få kritisere lederskikkelser og vedtak, og ikke få svaret: Fordi det står i Bibelen. Det var kanskje nok da jeg var 12 og bare hadde sett innsiden av religøse bygg og handball haller på fritiden, men nå har jeg sett for mye, lest for mye, til å være så blind. Jeg vet nemlig hva makt kan gjøre med folk, og jeg synes ikke et fåtals personer skal stoles blindt på uansett hvor hyggelige og vise de fremstiller seg selv.

Det er så mye mer jeg kunne sagt om religon, og hvordan den avspeiles i mine øyne, men jeg prøver å forbeholde meg litt moderat. Jeg vil ikke kjøre ut med noen radikale meninger, eller sitere Nietczhe og si "Gud er død." Men kanskje han hadde rett, kanskje vi er kommet forbi det stadiet hvor vi trenger en Gud for å se meningen ved livet, eller heller meningsløsheten med det, iom at vi på en måte bare jobber for å komme til en Himmel - når vi er døde.

Er det noen som har en mening om religon? En innvending på min mening, kanksje? Jeg synes alltid det er interessant med meninger, uansett om de kanskje ikke er lik mine egne.