glitter

Akkurat nå sitter jeg i en båt omringet av vann, jeg bare merker det ikke. Evigheter med uante muligeter ligger antakeligvis skjult i vannet, men jeg er ute av stand til å lene meg over rekka og se etter. Jeg er dømt til å stirre opp i himmelen på alt som ikke er innenfor rekkevidde, og glemme alt som er tilgjengelig.

Er jeg alene om føle at meningsløsheten strekker seg fra nord til sør, øst til vest?

Litt av grunnen til at jeg kjenner på denne tomheten kan være at jeg ikke vet hvor jeg skal plassere meg selv. Hvem jeg er i andres øyne vet jeg ikke, hvem jeg er i mine øyne vet jeg ikke, og hva jeg vil, eller hva andre vil jeg skal ville, er helt uvisst.

Alt er dødt.

Jeg sitter på en måte igjen som en slags kynisk bedreviter. Ute av stand til å ta sjanser, eller gi andre sjansen til å ta meg ut av meningsløsheten. Jeg tror jeg vet hva utfallet av alt er, og jeg tror utfallet av alt er dårlig. Så nå lar jeg bare tiden passere. Lager hverken minner for meg selv eller andre. Jeg bare er - uten å være. Bare lever, uten å oppleve.

Kan ikke noen bare... Overraske meg?

Det er nesten så jeg ikke våger å beskrive denne følelsen av glede. Denne følelsen som pumper gjennom blodet, gjennom hjertet, og som stadig sender vage smil over ansiktet. Denne formen for glede har jeg ikke kjent på lenge. Vet faktisk ikke om jeg noen gang har kjent akkurat denne formen, men noe liknende har det vært, en gang der bak i det fjerne.

Det er kanskje alt det nye? Skole, venner og kjekke gutter gjør jo en ung pike glad i livet. Eller kanskje alt det gamle, som er kommet på avstand og ikke lengre virker like sårt?

Jeg setter likevel penger på noe annet. Ikke på skolen, ikke på vennene, og ikke på alle de kjekke guttene. Jeg setter pengene på han og all humoren, flørtingen og åpenheten.

Han som får meg til å le, smile og se lyst på livet. Han som betyr noe, uten at det er farlig å kjenne på det. Han som ble et frisk pust i livet da alt var blitt en vane. Han som ga helhet når tomheten hadde begynt å sluke meg for å gjøre plass for høstens depresjoner.

Han som ikke frarøvet meg friheten, men bare gjør livet lysere.

Det var mens vi satt med noen øl mellom oss, at jeg oppdaget det. Han trodde ikke på meg når jeg sa jeg ikke brydde meg mer om ham enn de andre. Han trodde jeg lurte meg selv og jeg kunne ikke overbevise han om at jeg visste hva jeg selv følte bedre enn ham.

- Jeg har ikke noen slike følelser, jo. Jeg ser ikke problemet med at ting bare er som de er!
- Men jeg tror du har det, eller får det, og jeg kommer til å såre deg! Sa han.

Jeg skjønte at det ikke var noe vits å krangle om det. Han kom ikke til å skjønne at jeg ikke var typen som ble full av følelser og beruset på forelskelse. Uansett hva jeg sa og gjorde ville han tro at jeg ikke visste mitt eget beste. Jeg kjente at det gjorde meg forbannet og frustrert. Jeg ville jo bare ha det gøy! Hvorfor må man gjøre klining til en stor og komplisert sak?

Tenkt mindre, lev mer.

På en annen side, kanskje han var redd for å få følelser selv. Dumt uansett, for hot var han, og moro var det - så lenge det varte.