glitter

Jeg er Frk. Singel, og egentlig klager jeg ikke så mye over det. Bortsett fra hele tiden. Jeg klager ikke over at jeg er singel i den forstand at jeg er forelsket og vil ha kjæreste, slik mange gjør. Jeg klager fordi jeg ikke kan bli forelsket og få kjæreste. Det er umulig for meg. Umulig.

Hvis man snakker med fremmede, spør de nesten alltid om man er singel. I mitt tilfelle svarer jeg da "Ja", fordi det er jeg jo. Og da skal de alltid være så overrasket og spørre hvorfor jeg er det. For å si det slik: Hvis man skulle laget en film om mitt liv ville plottet sagt noe om ei jente som har ei indre "tre ukers interesse-klokke". Ei klokke som forteller hvor lenge hun klarer å ha interesse av en potensiell kjæreste. Fordi det er det jeg har å tilby: Tre uker med interesse.

For det første skal det noe til at klokka starter, altså at jeg fatter interesse for noen. Men la oss si at det skjer. For når den interessen er etablert er jeg ganske OK (tror jeg). Alt er jo spennende og nytt, han er interessant og "jakten" er i gang. Alt er en fryd og jeg oppfører meg greit. Men såååå - rundt tre uker inni "opplegget" starter angsten. Jeg føler meg fanget, jeg leter etter grunner til å kunne stikke av, til at han er en idiot, til at han egentlig bare "er ute etter en ting." Så jeg starter og sabotere, være slem og å finne grunner til å avslutte det, til å si "kanskje vi er bedre som venner."

Og som Lucas i "One tree hill" så fint sa det, leter du etter grunner til å ikke være med noen, så finner du de. Og det gjør jeg alltid. Så etter tre uker (pluss/minus) har jeg lett fått plassert han i venne-kategorien, og vi vet jo alle at den skal det endel til å komme seg ut av. For havner man først der, så er man der, og veggen over til kjæreste-materiale-kategorien er noe inninatta høy. I'm just saing. Så nesten gang noen spør meg hvorfor jeg er singel, så skal jeg henvise til dette blogginnlegget. Da slipper han å spille overrasket, og jeg slipper å svare på dumme rutine spørsmål. Teknologi er jo til for å gjøre livet lettere.

Det er ikke kjærlighet som knekker deg - det er ensomhet. Tanker og tomhet som spiser deg opp fra innsiden. Musikken som fader ut, og mørket som sluker lyset. Vennene du har kastet på dør en, to og tre ganger, som har sluttet å kommet å tilbake, sluttet å prøve. Det er ikke kjærlighet som ødelegger deg, det er angst.

Jeg har ofte tatt meg selv i å fremstå kald og ufyselig. Ikke bare ovenfor fremmende, men også ovenfor menensker som betyr mye for meg. Det hender jeg lurer på hvilken forsvarsmekanisme dette er, og hvor den kommer fra, uten at jeg egentlig finner noe fornuftig svar. Det er klart at følelser er noe jeg generelt sliter med å takle. Når jeg får dem, tillater jeg gjerne meg selv å motarbeide dem på de merkeligste måter. Jeg kan jo for all del ikke la andre vite hva slags skremmende positiv innstilling jeg har i forhold til muligheten til et "oss".

Inntil nylig har jeg aldri klart å snakke om "muligheten for et oss" til den det gjelder. Aldri innrømmet det høyt, så vedkommende kan høre det, "jo det kan kanskje være mer enn klining." Ikke sagt at jeg faktisk bryr meg om utfallet. Jeg aner ikke hvorfor det stilte seg anerledes i dette tilfellet, men det var egentlig skremmende å høre meg selv si noe slikt uten å pakke det inn i noe som senere kunne forståes som "jeg gir faen" eller "fylleprat."
Men all good things come to an end, og selvfølgelig tok den nye og åpne meg turen og ble et vagt minne. Et minne om åpenhet som neppe ser dagens lys igjen på lang tid. For jeg-gir-faen-meg kom, tok over og bestemte at følelser er svakhet, kjærlighet er ubalanse i hjernen og forhold skaper avhengighet.

Det høres vel ut som alt hår er ute for meg. At jeg skal grave meg ned i en søvnløs tilstand med en fot i studentlivets lys og en i ensomhetens mørke. Kanskje. Jeg er hverken synsk, eller har noen ambisjoner om å bli det. Det eneste jeg vet er at livet har tatt meg hit jeg er gradvis. Jeg kan likevel tillate meg selv å håpe, kanskje til og med tro, at forandringen jeg venter på finner meg og råkker min tilværelse. GJør meg motalkelig for følelser, åpenhet og ærlighet.

Og jeg skal nok komme dit: Gi faen i om følelser er svakhet, kjærlighet ubalanse i hjernen og forhold gjør meg avhengig.

Da han sto på kanten av bygningen og kjente vinden slå mot en spinkel kropp, følte tyngdekraften kjempe med balansen, da slo det han at uansett hvor mye han klaget, uansett hvor mye han missunte dem med hjerter i øynene, uansett hvor mye han gråt i ensomhet – ville aldri sorgen ta beina fatt og gå av sted.

Misunnelsen er visst en grønn følelse, uansett om man liker fargen eller ikke. John Churton Collins sa en gang at den er vår mest oppriktige form for smiger. Alle kramper i hjertet og blikk som forsøker å slå andre i bakken, er smigrende for andre men nedbrytende for oss selv. Det er et ytterst bittert tidsfordriv. Det er hodet vårt som glemmer at kontroll ikke ligger i å sette andre på plass, men tro på egne evner og mulighet til å utnytte dem til det beste.

Ingen har lett for å se gleder i andres suksess, eller nyte livet gjennom andres lykke. Vi har for lite å gjøre, for mye å tenke på, for mange å sammenlikne oss med, og vi ser ikke vår egen velstand ien verden som glitrer. Og de sa kjærlighet gjør blind? Det er da vitterlig ikke kjærligheten som gjør at vi søker etter feil hos den vi elsker. Det er ikke kjærlighet som tror vår andre halvdel er ute etter å såre, knuse og tråkke på vårt såre indre. Det er ikke kjærligheten som ødelegger forhold mennesker i mellom. Er det?

Misunnelse varer alltid lengre enn lykken til dem vi misunner, for de er mennesker med grønne briller i baklommen de òg. Kan vi vite om det vi misunner er verdt å hige etter, eller om det er egenskaper vi har tilegnet andre for å kunne hate dem? Vi bruker misunnelse for å rettferdiggjøre vår depresjon. Vi sitter på våre utsiktsposter og plukker ut mennesker, dømmer dem, leter etter alt vi ikke har og glemmer alt vi har. Vi ser på verden med våre grønne brilleglass fordi noen der ute har alt vi en gang ga fra oss. Noen der ute har tatt det vi ønsket oss. Det vi ikke så at vi hadde - før det ble borte. Det er sagt tusenvis av ganger – du vet aldri hva du har før du har mistet det. Men vet vi egentlig sikkert om vi egentlig vil ha det tilbake, eller om vi bare trenger noe å savne for å fylle tomheten i en kald sjel?

Nei, sorgen hans ville ikke ta beina fatt og gå av sted, men kanskje – bare kanskje – kunne han ta beina fatt og forlate den der på toppen av den kalde bygningen. I alle fall for noen små timer.

Fordi jeg er nonne og for tiden ikke har noe sosialt liv utover msn, har jeg begynt å leve ganske mye gjennom andres liv og erfaringer. Jeg sjokkeres og underholdes til stadighet over mine venner og venninners nye og artige opplevelser, mens jeg selv sitter med hodet trykket mot en og annen organisasjonsteoretisk bok.

Jeg synes ikke synd å meg selv, så ikke tro dette er (enda) et whine innlegg om hvor fælt jeg har det, og hva jeg skal gjøre med det i fremtiden. Det er det nemlig ikke. Jeg synes bare det er morsomt at andre folk klarer å ha et så utsvevende liv, mens jeg på min side føler jeg har alt annet enn nettopp det.

En venn av meg fortaller meg f.eks. tilstadighet om sine nye og spennende erobringer. Det er altfra hvordan de ser ut nakne (stort, lite, brett, smalt, trangt, vidt - you name it), til hvilke triks de kan som ingen tidligere har kunnet. Jeg synes alltid det er morsomt å høre om sånt, selv om jeg til tider blir sittende med hakeslipp over folks ærlighet. Mine indre bilder blir iallefall dannet av ganske detaljerte beskrivelser.

Søndager er liksom blitt dagen for ærlighet. Jeg føler meg litt som en av disse katolske prestene som sitter bak "veggen med gitteret" i skrifteboksen, bare at i mitt tilfellet er veggen en dataskjerm, eller en telefonen. Den skiller meg fra den fortellendes egentlig ansikt. Det er litt befriende at folk er åpne om slikt, fordi jeg er kanskje egentlig det selv - når jeg først har noe å fortelle. Jeg har bare ikke så mye ikke-org relatert å dele, så jeg ender opp med å fortelle hvor mange ord jeg evntuelt har, eller ikke har, skrevet i løpet av dagen. Når jeg tenker meg om, så er det litt synd på dem som må høre på meg.

En annen utmigrert bloggvenninne har kommet ut av skapet. Det kan jeg ikke få nok av, selv om ejg bare leser om det på bloggen. Tror dessuten den manlige kjæresten hennes lever et litt ambivalt liv for tiden. Blandingen av trekant-tanker og "kanskje hun liker hun andre bedre enn meg" er nok tildels frustrerende. Til tider kunne man tro jeg var litt i skapet selv, jeg er iallefall skremmende begreistret for Shane i The L word. Men på en annen siden, hvem er ikke det? Pluss, hun er, som jeg har fått påpekt altfor mange ganger, nesten mann uansett. Mann med tendenser til pupper. Kan uansett ikke helt se for meg at jeg skulle hatt noe seksuelt med Shane, selv om hun sikkert er flink og alt det der...

Mens mine venner og venninner følger sine impulser, drikker, puler og sloss, dummer seg, leker selvironiske dagen-der-på og kjenner angsten bite dem i leggen, må jeg likevel se meg fornøyd med den informasjonen jeg faktisk får. Jeg kan være sjokkert over folks plutselig love-making, og lure på hvordan sex plutselig ble -making-love- selv på fylla. Øyekontakt virker nesten bare freaky under one-night-stands i noen tilfeller skjønner jeg. SÅ bare et tips dere der ute; tenk dere litt om før dere gjør alt til noe større enn det er? Det ligger jo litt i konteksten at sex med fremmede ikke betyr så mye.