glitter

Jeg tenkte jeg skulle ta meg tiden til å skrive litt om "Hva som har skjedd siden sist." Jeg vet ikke om det er det du som leser synes er mest interessant, men what the hell, skyt meg liksom. Det vil bli fortalt om sjenketidene, skolelivet, det nye albummet på bloggen og kjedelige oppgaver. Wo-fucking-ho!

I går var jeg på skolen og hadde første fire timene med politisk filosofi. Jeg har funnet ut at jeg lesker Jan Thorsvik som er foreleseren i dette faget. Jeg klarte liksom lett å følge med i fire timer - selv om jeg kanskje hadde sovet mindre enn det. Han er engasjerende og morsom, og jeg merker jeg hadde savnet han. Nå gleder jeg meg nesten til å ta fatt på oppgaven: Hvordan må jeg tenke for å konkludere med det samme som Platon og Aristoteles. (Mistenker meg selv for å like filosofi i overkant mye til å gå på statsvitenskapsstudiet.)

Jeg har også begynt å innse at jeg har dårlig tid med oppgaven i Ex-104. Det er litt min egen feil, men jeg liker å skylde mest på alkoholen. I kveld skal jeg uansett ta meg max sammen og gjøre ferdig det jeg kan. Skal bl.a. få fikset meg en bok fra Tore Andrè idag, så jeg ikke lar noen stein ligge usnudd, og sånn.

Utover dette ser dere kanskje at jeg har lagt ut et nytt album. Det er kanskje kjedelige bilder, jeg vet ikke, men jeg tenkte at siden bloggens hovedperson faktisk er meg, så kan jeg da absolutt legge ut noen bilder av meg også? Don't hate me.

Det eneste som engasjerte meg stort i går var dette med at sjenketidene skal bli kortere. En time kortere for å være eksagt. Jeg må innrømme at jeg synes det er å unngå selve problemet, fordi det blir ikke færre folk på byen, eller mindre bråk (heller motsatt) fordi om man stenger tidligere. Som jeg sa, det er som om hunden gjør fra seg på stuegulvet, og vi bare flytter på møblene. Det er jo flere politi-folk som trengs! Doh.

Jeg har kommet i skade for å kanskje fremstille singellivet dumt idet siste. Det burde jeg ikke gjort. Jeg har riktig nok mange venner som har kjærester, men jeg har også mange, om ikke flere, som er single. Og mine single venner - jeg støtter deres avgjørelse om å være som meg!

De som kjenner meg spøker gjerne med at jeg kommer til å bli "crazy cat lady" når jeg blir eldre. Det kan jeg egentlig se for meg at jeg gjør, fordi jeg legger aldri skjul på hvor glad jeg i kattene mine. De er jo alltid "der for meg," you know. Dessuten er det ikke så mye som skal til for å bli "Crazy cat woman." Det man må er liksom:

- ha katt / helst flere katter
- være ugift
- ha litt crazy hair
- Være litt oppe i årene
BONUS: Bo i en hytte et sted

For å si det slik. Jeg har to katter, er meget utgift og lever et bad hair life - så jeg kan ikke si annet enn at når jeg begynner å ta på årene så besitter jeg alle egenskapene "crazy cat woman" trenger. Vi vet jo at det er en fine line mellom geni og nutcase også, så uansett hvor smart jeg føler meg nå, så er ikke veien lang over til the dark side. Liksom. Og folk på the dark side liker seg jo gjerne i mystiske hytter rundt om kring.

Hvis du vil redde meg fra min sjebne må du altså huske at om jeg noen år fra nå vurderer å gå til innkjøp av hytte - stopp meg. Eller så kan du joine meg; fordi ingen "crazy cat woman" bor sammen med andre mennesker. Har vi en deal?

Dette er et skryte innlegg som jeg skriver kun fordi jeg vil føle meg bra. Derfor kan du enten lese videre og muligens hate min flittighet, eller le deg i hjel av hvor lite som skal til før jeg faktisk er fornøyd med hva jeg har fått ut av en dag.

Først idag trente jeg. Og jeg mener at jeg faktisk trente. Jeg løp over en halv mil, faktisk 5,3 km for å være eksakt. Og jeg løp konstant, uten pauser, til mitt kjempe fine treningsalbum. Etter jeg hadde trent laget jeg middag. Og vi snakker ikke vanlig middag, nei, for jeg hadde en visjon og fant opp en ny rett! Den var fin og god og spicy, og jeg likte den meget godt. Det gjorde min søster også. Det var en ildfastform med kjøttdeig og chilli, søt/sursaus, makaroni, ost og min egen saus - som jeg laga fra bunnen av.

Etter dette skjedde det noe stort. Jeg gikk inn i stua og satte meg foran dataen, og gjett om ikke MSN hadde logget seg på? JO! Og for dere som ikke skjønner hvorfor det å være logga på msn er stort, så kan jeg fortelle dere at jeg har brukt WEB-messenger siden for ever pga den altfor lame brannmuren pappa har skaffa seg fordi jobben tvinger han. Ja, du vet, spionasje er jo så utbredt. Jeg tenker uansett at dette sammentreffe skjedde fordi brannmuren belønnet meg med vanlig og fin msn. Litt sånn karma, vettu.

Og så på kvelden tok jeg nesten helt av med husmor-rollen, jeg lagde nemlig sjokolademuffins med glassur. De er en øvelse til noen jeg skal lage i morgen, som Thore skal få på bursdagen sin (siden han blir snart eldre/gammel). Og btw, de eide og fikk karakter 10+ av 10. Så det så. Du får si ifra om du kjenner at du bare MÅ smake noen, jeg har nemlig 30 igjen eller noe.

Det var nok skryt for i kveld. Fred ut!

Akkurat nå sitter jeg i en båt omringet av vann, jeg bare merker det ikke. Evigheter med uante muligeter ligger antakeligvis skjult i vannet, men jeg er ute av stand til å lene meg over rekka og se etter. Jeg er dømt til å stirre opp i himmelen på alt som ikke er innenfor rekkevidde, og glemme alt som er tilgjengelig.

Er jeg alene om føle at meningsløsheten strekker seg fra nord til sør, øst til vest?

Litt av grunnen til at jeg kjenner på denne tomheten kan være at jeg ikke vet hvor jeg skal plassere meg selv. Hvem jeg er i andres øyne vet jeg ikke, hvem jeg er i mine øyne vet jeg ikke, og hva jeg vil, eller hva andre vil jeg skal ville, er helt uvisst.

Alt er dødt.

Jeg sitter på en måte igjen som en slags kynisk bedreviter. Ute av stand til å ta sjanser, eller gi andre sjansen til å ta meg ut av meningsløsheten. Jeg tror jeg vet hva utfallet av alt er, og jeg tror utfallet av alt er dårlig. Så nå lar jeg bare tiden passere. Lager hverken minner for meg selv eller andre. Jeg bare er - uten å være. Bare lever, uten å oppleve.

Kan ikke noen bare... Overraske meg?

Jeg er Frk. Singel, og egentlig klager jeg ikke så mye over det. Bortsett fra hele tiden. Jeg klager ikke over at jeg er singel i den forstand at jeg er forelsket og vil ha kjæreste, slik mange gjør. Jeg klager fordi jeg ikke kan bli forelsket og få kjæreste. Det er umulig for meg. Umulig.

Hvis man snakker med fremmede, spør de nesten alltid om man er singel. I mitt tilfelle svarer jeg da "Ja", fordi det er jeg jo. Og da skal de alltid være så overrasket og spørre hvorfor jeg er det. For å si det slik: Hvis man skulle laget en film om mitt liv ville plottet sagt noe om ei jente som har ei indre "tre ukers interesse-klokke". Ei klokke som forteller hvor lenge hun klarer å ha interesse av en potensiell kjæreste. Fordi det er det jeg har å tilby: Tre uker med interesse.

For det første skal det noe til at klokka starter, altså at jeg fatter interesse for noen. Men la oss si at det skjer. For når den interessen er etablert er jeg ganske OK (tror jeg). Alt er jo spennende og nytt, han er interessant og "jakten" er i gang. Alt er en fryd og jeg oppfører meg greit. Men såååå - rundt tre uker inni "opplegget" starter angsten. Jeg føler meg fanget, jeg leter etter grunner til å kunne stikke av, til at han er en idiot, til at han egentlig bare "er ute etter en ting." Så jeg starter og sabotere, være slem og å finne grunner til å avslutte det, til å si "kanskje vi er bedre som venner."

Og som Lucas i "One tree hill" så fint sa det, leter du etter grunner til å ikke være med noen, så finner du de. Og det gjør jeg alltid. Så etter tre uker (pluss/minus) har jeg lett fått plassert han i venne-kategorien, og vi vet jo alle at den skal det endel til å komme seg ut av. For havner man først der, så er man der, og veggen over til kjæreste-materiale-kategorien er noe inninatta høy. I'm just saing. Så nesten gang noen spør meg hvorfor jeg er singel, så skal jeg henvise til dette blogginnlegget. Da slipper han å spille overrasket, og jeg slipper å svare på dumme rutine spørsmål. Teknologi er jo til for å gjøre livet lettere.

På torsdag mistet jeg mobilen min. Eller dvs, en jeg kjenner tok den med seg hjem. Jeg har aldri visst hvor avhengig jeg er av mobilen min før da. Jeg vet ikke om det er meg det er noe galt med - men mobilen min og jeg er nesten en og samme ting/person.

Jeg klarte f.eks. ikke sove. Jeg er nemlig vant med å ha mobilen under hodeputen mens jeg sover. Så jeg satt oppe ut i evigheten og ødela det lille akseptable ved døgnrytmen min. Derfor fikk jeg meg en amerikansk venn som egentlig kom fra Norge på en måte. Det hele var kjempe kos, helt til han viste seg å være som alle andre idioter (dvs, han spurte om jeg hadde webcam eller lettkledde bilder, evnt om jeg ville se han. GEEZ.).

Jeg klarte heller ikke se på film. Jeg prøvde nemlig å få tiden til å gå på den måten. Satte på 40 year old virgin og var fast bestemt på å glemme at mobilen var borte. Men det gikk ikke bra, fordi jeg pleier alltid sende (plagsomme) meldinger til folk hvor jeg kommenterer hva som skjer i filmen, og det kunne jeg jo ikke nå. Det ble rett og slett fælt og ensomt og jeg ville nesten dø litt.

Det endte med at Thore med gjevne mellomrom måtte snakke med Eirik og høre hvordan det sto til med mobilen/my love. Jeg holdt på å bli helt panisk - og jeg hadde bare vært uten mobil i kanskje 14 timer. Jeg må innrømme at jeg håper andre mennsker også er like avhengig av sin mobil, men sjansen er stor for at det er meg det er no galt med.

Jeg fikk iallefall avtalt å få mobilen min på twist i går. Når jeg så den igjen ble jeg ble så til de grader overlykkelig. De som har møtt meg på fylla før vet hvordan jeg normalt er, og det er jo smilende nok. I går tok jeg for-mange-lykkepiller-looken til nye høyder. Alle de nye meldingene, ubesvarte anropene og voicemailene gjorde at jeg trodde verden elsket meg. Får nesten håpe at det smittet over på noen av de jeg møtte (som f.eks var ca alle) og ikke bare skremte dem. For jeg vet jeg var uforskammet lykkelig over å se mobilen min igjen. Så lykkelig at jeg ikke klarte å huske å finne tilbake dekselet når jeg mistet det. Ingenting gjorde liksom noe, den var jo der - min kjæreste mobil. SÅ nå har jeg mobil uten deksel på baksiden. Lamet.

I går var første dagen på skolen. Jeg var riktig nok ikke i noen forelesning, men jeg møtte Becs, Thore og Eivind og fikset skoleting. Fikk blant annet kjøpt meg en fin bok (politisk tenkning - elsker den) og studentkort til bussen. Så fikk jeg meldt meg opp til et ekstra fag: Religionsfilosofi og metafyskk. Digg.

Det var ganske fint "å være i gang igjen". Sitte i kantina og høre på halv-ok og hel-ok vitser og le. Snakke med folk man egentlig ikke kjenner, men late som om man kjenner de likevel. Det var til og med fint å bruke 1000 spenn på et busskort og ei bok, og vite at jeg må bruke mye mer. Jeg likte og melde opp til fag, snakke med rådgivere og være student-bene. Student-bene rocks.

Etter litt farting frem og tilbake var jeg på besøk hos Thore. Vi så nesten hele del en av sesong 2 av Grey's Anatomy. Ja, jeg vet det var nesten på kanten til komplisert setning, men kunne ikke dy meg. Dessuten er det ikke min greie å være hekta på Grey's egentlig, men så ble jeg tvunget inn på det, så nå er jeg hekta like vel. Så kan folk (thore) klage på at hovedpersonen i alle serier egentlig bare er halvdeppa og whinete all the time. Men folk sier det bare når de allerede har sett episodene en gang, og får litt perspektiv. Jeg har ingen planer om å skaffe meg noe perspektiv, det ødelegger hele opplevelsen. Så Meredith i Grey's og Lucas i OTH må bare være tankefulle så mye de vil. I love their company.

Jeg skal forresten prøve å ikke bli smittet av tankemoduset til hovedpersonene i seriene jeg ser på. Har nemlig store planer om å ikke ta opp spørsmål som: Hvis du visste dette var din siste dag i livet, hvordan ville du brukt den. Jeg skal ikke surre meg selv inn i noe store tankerekker som ikke har noen gode utfall. Lover. (Hvis jeg gjør det, så skal jeg iallefall holde det langt unna bloggen, så ingen kan buste meg på det.)

For noen betyr et nytt år nye muligheter, for meg betyr et nytt år at jeg må skrive et sammendrag av det gamle. Året mitt var et av de mest innholdsrike jeg har hatt til nå. Mest fordi jeg var russ, avsluttet videregående skole og begynte på Universitet, men også fordi jeg rakk møtte mange nye mennesker og ha en artig sommerjobb.

Januar startet brått. Nyttårsaften var som de fleste nyttårsaftener: Med mat, alkohol og drama i sentrum. Så fulgte bursdagen min noen dager senere, og jeg kan vel egentlig bare skrive under på at den hadde samme ingrediensene. Det eneste som skilte seg ut, var at man tok turen til byen, ble enda litt fullere enn til vanlig og sa mange små dumme ting på telefonen. For eksempel lurte jeg jo på om Trygve var gått inn, fordi han har jo (seff) universalnøkkel til alle hus. Dessuten var det jo russekro og fest - slik det så ofte var også ellers i 2007.

I februar hadde jeg min første date med Ingvild. Vi hadde vår elskelige HOTHOTHOT kveld. Der vi tok turen til bl.a. Lillesand, og snakket en hel del om politikk (slik vi egentlig pleier å gjøre). Jeg vil dessverre også forbinde februar med tragedie, selvmord og begravelser. Min venninne Tina synes dessverre at livet ble for tungt å leve, og jeg satt egentlig igjen ganske sjokkert. Valentines day blir aldri den samme. Februar var også måneden hvor snøen fant ut at den hadde glimtet med sitt fravær for lenge. Nå var det på tide å gjøre verden umulig å fartes i. Huff.

Mars måtte man bestevemme seg for hvor livet skulle gå videre. Jeg brukte lang tid, og visste rett og slett ikke helt om jeg tok riktig valg da jeg til slutt søkte. Men nå i ettertid er jeg kjempe fornøyd med valget jeg tok. Et valg jeg ikke vet om jeg var så fornøyd med at the time, var russeturen til danmark. Det var nemlig et helvette å komme seg hjem igjen, iom at bølgene hadde bestemt seg for å gjøre det umulig å kjøre båt, og colorline ikke hadde noen løsninger annet enn å la oss vente i småhaller sammen med gale mennesker og uendelig tilgang på billig sprit. Og ja, det er den perfekte oppskriften på kaos. Seinere denne måneden skjedde det også kule ting. Klasseturen til Oslo og redaktørarbeid for UKM var absolutt to høydepunkt.

April startet med en fin påske på hytta for min del. Her fartet jeg på fremoverski og spiste meg overmett på biffmiddager med alkoholholdig tilbehør. Medieoppmerksomheten rundt den kommende russetiden vokste i takt med forventningene mine. Når russetiden endelig kom i gang, var det jobben som redaktør, sammen med russeknuter, som tok opp mye av mine tid. Ikke så kjempe mye business egentlig. Mest pleasure.

Mai ble naturligvis også dominert av den pågående russetiden. Det var litt bittersweet når jeg datt inn døra den 18 mai og endelig skulle ta av den røde buksa. Kort tid etter buksen var kastet bakerst i skapet startet eksamenskjøret for allvor. Stresset vi hadde arbeidet opp mot i tre år, ble omsider en realitet. Da vi kom opp i matematikk på trekkeksamen, ønsket jeg egentlig døden mer enn noe annet.

Juni og Julie gikk lit i ett. Men jeg innså fort at de foregående månedene hadde gått greit, og ulike typer avslutninger begynte nå å være daglig kost. Det hele var litt trist og leit, samtidig som det ikke gjorde no å være nærmere ferien. Med en gang ferien begynte, startet sommerjobben min. Jeg gikk over i en periode hvor jeg var mer trøtt en våken, og fartet frem og tilbake til vågsbygd ca hele tiden. Jeg, Marie Cecilie og Eirik (pluss litt kjetil/mongoen) hadde mange interne spøker. Så mange at jeg nå i ettertid tror vi var løsmiddelskada hele gjengen. Jeg fikk iallefall oppleve og se døden i øynen opptil flere ganger. Lift er ikke bare greit, skal jeg si dere.

August var en fin månede. Først var det jo selvfølgelig lønning. Kort tid etter var det siste arbeidsdag. Jeg var ganske ambivalent instilt til det, men overlevde. Så fikk jeg jo brukt lønningen når jeg startet mitt nye studentliv (som jeg gruet meg så mye til at jeg nesten døde), forsvant de fleste pengene på alkohol og sosialeting. Det gjorde ingenting, fordi jeg synes jeg hadde vært så asosial og arbeidsom at jeg fortjente å være dritings og dumme meg opptil femganger i uka i flere måneder. Jeg er kjempe glad for at jeg har møtt de jeg har møtt, og opplevd det jeg har opplevd. Thore, Eivind, Vegard, Lars, Rebecca og alle de andre er noen av de beste vennene man kan ha. Og jeg synes de tiltider galskaplige påfunnene, og småville festene er høydepunkter fra både denne måneden, og flere av de som kom etter.

September og oktober var ganske like i den forstand at det for det meste var festing og alkohol som sto i fokus. Det var rett og slett ganske sosialt! Det var jo selvfølgelig også skolegang og forelesninger å ta seg til, men det er ikke akkurat dette jeg husker best fra disse månedene. Turen til Oslo med Inger i høstferien var fet. Vi møtte mange artige mennesker og spiste altfor mye kebab. En film jeg og Thore så på kino er forresten noe som stikker seg ut. Litt fordi det var alkoholfritt, og litt fordi filmen var livet. Av ulike grunner husker jeg også noen av festene. Er viktig å treffe på folk inni mellom syke døgnrytmer, you know.

November ble som vanlig fylgt av bursdager og skolestress. Det var tre eksamener som skulle gjennomføres på en uke, og to av dem var på samme dag. Det er nok til å ta motet fra en hver ny student - men jeg overlevde nå. Allerede 3 desember var det nemlig juleferie! Jeg rakk heldigvis å få drukket noe alkohol og feiret livet og vennene mine opp til flere ganger mellom alt stresset. Fikk jo bl.a. vært med på den meget berusende åpningen av Universitetet i Agder, og vært på julebord med Østia.

Desember ble som julemåneder flest - et lys i mørke med litt pådrysset stress og noen avskjeder. Det var Julebord hos meg, handball VM i Frankrike, og ny avhengighet av the Sims.

Når jeg ser tilbake på året er det ingenting jeg kan huske som jeg ville gått tilbake å forandret på. Ikke en gang de jeg har kysset, eller de jeg har hatt litt sommerfugler i magen når jeg tenkte på. Det kan hende jeg bare husker dårlig, evnt at jeg endelig har fått den selektive hukomelsen jeg alltid maser om. Uansett ønsker jeg alle et godt nyttår, og håper vi alle kan bli vandt med å skrive 08 i datoen så fort som mulig. Det er jo for meste den største omstillingen.

Jeg har kommet i skade for å fremstille meg selv farlig bra i det siste. Postet fine ord mine venner har skrevet om meg, osv. Det kan man ikke ha for mye av på min blogg, før jeg virker lame-ass-hoe'ete. Det er et stempel jeg absolutt bør holde meg unna.

Jeg har nemlig mange feil. Kan begynne med døgnrytmen min, eller mangelen på den. Kan nesten ikke huske sist jeg hadde så ellendig døgnrytme! Idag sov jeg leeeeeenge. Sto ikke opp av senga før Thore ringte, og de som kjenner Thore vet at han neppe sto opp tidligst (sånn kanskje fem). En annen ting jeg oppdaget mens jeg snakket på telefonen og sminket meg (ja, jeg kan gjøre to ting på en gang) var at jeg har fått en kvise! Jeg har aldri det, men nå - nå har det kommet en. Bare sånn for å irritere meg mer, tenker jeg. Og det klarer den: Jeg er så irritert, og vet ikke hva jeg skal foreta meg. Skal jeg klemme den? Skal jeg la den være? Skal jeg sminke den? Bruke kremer på den? I just don't know!

Jeg tror det nye tilskuddet til ansiktet mitt kommer av stress. Jeg tror nemlig jeg har lest et sted at stress er bad uansett. Høres kanskje rart ut at jeg kan være stresset, jeg som ligger i senga ca like lenge som Tornerose. Men, før eksamen i offentlig politikk og administrasjon (tirsdag) hadde jeg gjennomsnittspuls på 160 og meget lite søvn å gå på (Egentlig ingenting). Vissheten om at jeg har to eksamener førstkommende mandag hjelper heller ikke mye på pulsen, egentlig.

Etter mandag er det julefri for min del. Høres kanskje digg ut for noen, men for meg høres det kjedeligst ut. Jeg vet at jeg kommer til å kjede meg. Ikke fordi det ikke finnes ting å gjøre, men fordi alle andre som går på skole ikke akkurat har samme lengden på ferien, og de som har det (f.eks Thore, Marius, Eivind) reiser gjerne til sine respektive hjem. WHAT TO DO?

Jeg trenger en (ny) hobby. Forslag?

Det er nesten så jeg ikke våger å beskrive denne følelsen av glede. Denne følelsen som pumper gjennom blodet, gjennom hjertet, og som stadig sender vage smil over ansiktet. Denne formen for glede har jeg ikke kjent på lenge. Vet faktisk ikke om jeg noen gang har kjent akkurat denne formen, men noe liknende har det vært, en gang der bak i det fjerne.

Det er kanskje alt det nye? Skole, venner og kjekke gutter gjør jo en ung pike glad i livet. Eller kanskje alt det gamle, som er kommet på avstand og ikke lengre virker like sårt?

Jeg setter likevel penger på noe annet. Ikke på skolen, ikke på vennene, og ikke på alle de kjekke guttene. Jeg setter pengene på han og all humoren, flørtingen og åpenheten.

Han som får meg til å le, smile og se lyst på livet. Han som betyr noe, uten at det er farlig å kjenne på det. Han som ble et frisk pust i livet da alt var blitt en vane. Han som ga helhet når tomheten hadde begynt å sluke meg for å gjøre plass for høstens depresjoner.

Han som ikke frarøvet meg friheten, men bare gjør livet lysere.