glitter

I det siste har jeg tenkt endel på hvor jeg er i livet. Hva som ligger fremfor meg, og ikke minst hvem som venter i fremtiden et sted. Den overservante bloggleser tenker nok nå at det er tydelig at jeg har et ganske åpenlyst tankefult hjørne,og du, bloggleser, burde nå vite at jeg pleier å besøke det titt og ofte. Det tankefulle hjørnet har denne gangen ført meg til tanker om den enkle barndommen. Når alt som betydde noe var å få stått opp tidlig nok til å få med seg hele dagen. Når tok disse enkle dagene slutt og ble til en smørje av sarte følelser og kompliserte medmenneskelige forhold? Husker du øyeblikket du oppdaget at verden var mer enn hvem som ble valgt først på kanonballaget? Jeg vet ikke nøyaktig når vi mister barnesinnet og lar det kompliserte sluke oss. Jeg vet riktig nok at det ikke handler om å bli en viss alder, og at det heller ikke er noe automatisk sammenheng mellom å være voksen og å bli ferdig med videregående. Derfor er det bare en mulighet, er det ikke? Det skjer egentlig uten at vi følger bevisst med. Det skjer uten at du har oppmerksomheten rettet mot øyeblikket som forandrer hele din tilværelse. Vi går fra å leke med venner, til å leke med venners følelser. Uten at vi vet det, eller samtykker til det, slipper barndom, ungdom og uskyldighet mellom fingrene våre. En morgen våkner vi og ser at vi har blitt den vi er, uten å helt vite hvorfor. Jeg håper at når jeg en dag ser tilbake på mitt liv, ser jeg at det handler ikke om det store bildet. Jeg håper jeg ser at det handler om den røde tråden som er de små, men verdifulle øyeblikkene. Øyeblikkene som farget dagene i gråtoner fremfor sort og hvitt. For det handler egentlig om øyeblikkene. Og jeg håper at når jeg en gang samler sammen alle øyeblikkene som gjør meg til meg, så ser jeg at livet har vært mer meningsfylt enn jeg tror nå.