glitter

Da han sto på kanten av bygningen og kjente vinden slå mot en spinkel kropp, følte tyngdekraften kjempe med balansen, da slo det han at uansett hvor mye han klaget, uansett hvor mye han missunte dem med hjerter i øynene, uansett hvor mye han gråt i ensomhet – ville aldri sorgen ta beina fatt og gå av sted.

Misunnelsen er visst en grønn følelse, uansett om man liker fargen eller ikke. John Churton Collins sa en gang at den er vår mest oppriktige form for smiger. Alle kramper i hjertet og blikk som forsøker å slå andre i bakken, er smigrende for andre men nedbrytende for oss selv. Det er et ytterst bittert tidsfordriv. Det er hodet vårt som glemmer at kontroll ikke ligger i å sette andre på plass, men tro på egne evner og mulighet til å utnytte dem til det beste.

Ingen har lett for å se gleder i andres suksess, eller nyte livet gjennom andres lykke. Vi har for lite å gjøre, for mye å tenke på, for mange å sammenlikne oss med, og vi ser ikke vår egen velstand ien verden som glitrer. Og de sa kjærlighet gjør blind? Det er da vitterlig ikke kjærligheten som gjør at vi søker etter feil hos den vi elsker. Det er ikke kjærlighet som tror vår andre halvdel er ute etter å såre, knuse og tråkke på vårt såre indre. Det er ikke kjærligheten som ødelegger forhold mennesker i mellom. Er det?

Misunnelse varer alltid lengre enn lykken til dem vi misunner, for de er mennesker med grønne briller i baklommen de òg. Kan vi vite om det vi misunner er verdt å hige etter, eller om det er egenskaper vi har tilegnet andre for å kunne hate dem? Vi bruker misunnelse for å rettferdiggjøre vår depresjon. Vi sitter på våre utsiktsposter og plukker ut mennesker, dømmer dem, leter etter alt vi ikke har og glemmer alt vi har. Vi ser på verden med våre grønne brilleglass fordi noen der ute har alt vi en gang ga fra oss. Noen der ute har tatt det vi ønsket oss. Det vi ikke så at vi hadde - før det ble borte. Det er sagt tusenvis av ganger – du vet aldri hva du har før du har mistet det. Men vet vi egentlig sikkert om vi egentlig vil ha det tilbake, eller om vi bare trenger noe å savne for å fylle tomheten i en kald sjel?

Nei, sorgen hans ville ikke ta beina fatt og gå av sted, men kanskje – bare kanskje – kunne han ta beina fatt og forlate den der på toppen av den kalde bygningen. I alle fall for noen små timer.