glitter

Jeg elsker nettbutikker. Det passer min døgnrytme ypperlig. Jeg kan sitte oppe midt på natta, slik jeg pleier, og likevel få ting gjort. Kjøpe ting jeg trenger, og ikke trenger, ved hjelp av noen tastetrykk. Jeg kan mate min indre shopper og samtidig slippe kulde og gnagsår. Det kaller jeg pose og sekk, ass.

Etter at jeg mistet dekselet mitt på byen har mobilen min sett heller dum ut i en ukes tid. I går fikk jeg omsider tatt meg tid til å finne en mobil jeg liker (bildet: Nokia 7373, pink) forså å kjøpe den. Det er kanskje årets løsriving, iom at jeg pleier vente til pappa bare kjøper med seg en hjem til meg fordi han av uliek grunner er lei min gamle. Da slipper jeg velge en ny mobil i havet av mobiler, og jeg slipper få dårlig samvittighet ovenfor den gamle.

For ja, jeg får dårlig samvittighet når jeg permanent skrur av en mobil som har vært en del av mitt liv i 6 mnd. Er det ingen andre som gjør det? Jeg synes det er synd på den, og føler nesten jeg skylder den en slags begravesle. Problemet er bare at jeg ikke klarer kaste noen gamle mobiler, og iallefall ikke grave de ned. Heldigvis kan jeg i disse miljøtider skylde på at å grave dem ned er heller lite miljøvennelig. Derfor har jeg rundt 10 mobiler liggende i en skuff. That reminds me, jeg burde kanskje rydde opp i skuffer og skap (pluss livet) snart..

På torsdag mistet jeg mobilen min. Eller dvs, en jeg kjenner tok den med seg hjem. Jeg har aldri visst hvor avhengig jeg er av mobilen min før da. Jeg vet ikke om det er meg det er noe galt med - men mobilen min og jeg er nesten en og samme ting/person.

Jeg klarte f.eks. ikke sove. Jeg er nemlig vant med å ha mobilen under hodeputen mens jeg sover. Så jeg satt oppe ut i evigheten og ødela det lille akseptable ved døgnrytmen min. Derfor fikk jeg meg en amerikansk venn som egentlig kom fra Norge på en måte. Det hele var kjempe kos, helt til han viste seg å være som alle andre idioter (dvs, han spurte om jeg hadde webcam eller lettkledde bilder, evnt om jeg ville se han. GEEZ.).

Jeg klarte heller ikke se på film. Jeg prøvde nemlig å få tiden til å gå på den måten. Satte på 40 year old virgin og var fast bestemt på å glemme at mobilen var borte. Men det gikk ikke bra, fordi jeg pleier alltid sende (plagsomme) meldinger til folk hvor jeg kommenterer hva som skjer i filmen, og det kunne jeg jo ikke nå. Det ble rett og slett fælt og ensomt og jeg ville nesten dø litt.

Det endte med at Thore med gjevne mellomrom måtte snakke med Eirik og høre hvordan det sto til med mobilen/my love. Jeg holdt på å bli helt panisk - og jeg hadde bare vært uten mobil i kanskje 14 timer. Jeg må innrømme at jeg håper andre mennsker også er like avhengig av sin mobil, men sjansen er stor for at det er meg det er no galt med.

Jeg fikk iallefall avtalt å få mobilen min på twist i går. Når jeg så den igjen ble jeg ble så til de grader overlykkelig. De som har møtt meg på fylla før vet hvordan jeg normalt er, og det er jo smilende nok. I går tok jeg for-mange-lykkepiller-looken til nye høyder. Alle de nye meldingene, ubesvarte anropene og voicemailene gjorde at jeg trodde verden elsket meg. Får nesten håpe at det smittet over på noen av de jeg møtte (som f.eks var ca alle) og ikke bare skremte dem. For jeg vet jeg var uforskammet lykkelig over å se mobilen min igjen. Så lykkelig at jeg ikke klarte å huske å finne tilbake dekselet når jeg mistet det. Ingenting gjorde liksom noe, den var jo der - min kjæreste mobil. SÅ nå har jeg mobil uten deksel på baksiden. Lamet.

I natt sov jeg et sted mellom NADA og nothing. Dermed gikk jeg på skolen i et relativt stort koma, møtte andre folk i deres bakrus/koma og fulgte forelesning i organisasjons teori og analyse. Fikk godkjent på oppgaven og foreleseren skrøt fælt av klassen. Wo-fucking-ho.

Uansett. Noen (gjett en gang hvem) var kraftig beruset i natt (begynner på T og slutter på hore), og holdt derfor mitt søvnløse jeg med selskap over telefonen. Det samme gjorde L-to-the-ars, vi lekte foreldre for den fulle. Han fulle sendte forresten en melding som godt kan føre til et nytt utrykk: "Faen så tyrKisk!" Siste samtalen med the drunk var i seks-sju tiden på morgenen, og etter det ble jeg bare frustrert av søvnmangel. Da tikket det også inn en melding fra Eivind, som sa at han heller ikke sov. Med andre ord - Ingen sover noen ting for tiden.

Man sto opp fra sengen klokka ti. Dusjet, pusset tenner, malte ansiktet, surret rundt og tok turen til UiA. På skolen satt man gjennom Org-timen, skrev notater og diskuterte med Kai. Det hele var overkommelig, og man kom seg ned i kantina. Her spiste jeg og Thore middag - lammestek, fløtegratinerte poteter og brokkoli. Det var ganske godt, faktisk. Fint alternativ til junkfooden jeg pleier hive i meg der, for å si det på den måten.

Jeg fikk handlet Etikk-boka, mens Thore var i byen å fikk tilbake sin gjenglemte kortholder på Charleys (hvor han forsåvidt ikke husket å ha satt sine bein en gang). Jeg og Lars løste verdensproblemer mens han spiste suppe og rundstykker. Det hele ble rett og slett riktig så sosialt, og jeg følte at mitt opphold utenfor leilighetens fire vegger virkelig lønnet seg (om ikke for annet, så har jeg iallefall noe å blogge om!).

Etter hvert tok jeg turen til Anette. Vi fant ut at hun og Ray må ha Halloween-party, siden vi elsker å kle oss ut, og ingen kan ta det fra oss! Jeg gleder meg allerede - så det så.

Nå skal jeg begynne å føre søvn-dagbok, fordi det visstnok skal gi meg mer rutine i søvnen. Så kanskje jeg klarer å slutte med dette nattelivet? Tror jeg må tvinge noen til å være med på dette, så jeg klarer gjennomføre det helhjertet. Jeg har jo ikke akkurat få venner som kunne trengt å gjøre noe liknende for tiden.