glitter

Det er lenge, lenge siden jeg har postet noen sjarmerende tekster fra de unge og uskyldige tidene i livet. Dagene da alkohol var synd og tanken på tobakk av alle typer var uhørt. So here it goes..

Denne lille historien er ikke hentet fra min egen barndom, men jeg ble fortalt den av en venn som er lærer. De unge hadde fått i oppgave å skrive læresetningen til ordene addere, multiplisere og dividere. Og en av de unge leverte inn følgende arbeid:

- Addere er vanskelig.
- Multiplisere er enda vanskeligere.
- Start er i første divisjon.

I går var jeg en meget flittig pike. Jeg er jo den første til å innrømme at dette hører til skjedenhetene fortiden, så derfor MÅ jeg kan nemlig fortelle at jeg gjorde samtlige ærend på en og samme dag! For guess what: Jeg er nemlig mer enn ellendig døgnrytme og fyll- lover (jeg bor f.eks. ikke i garderoben på Twist og titter frem når ølsalget starter!).

Jeg sto opp klokka NI (ja, på morgenen) og tok en aldri så liten løpetur på tredemølla. Det skulle man kanskje tro var nok flittighet for dagen, men jeg stoppet ikke der. Jeg tok det enda lengre: Jeg spiste frokost! OG etter dette underet tok jeg en busstur til byen hvor jeg var innom banken og tok ut penger. Der ble jeg mobbet av han i kassa fordi jeg ikke hadde jobb. Sykeste diskrimineringa. Noe sånt som dette skjedde:

- Hvor har du din intekt fra? Spurte han.
- Øhm, pappa. Sier jeg noe nølende.

Også, jaada, så ler han litt hånlig (eller noe slikt). Jeg ble egnetlig så satt ut at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, eller om jeg skulle ta afære. Jeg endte opp med å bare ta imot pengene mine og stikke. Flaks for meg så knakk ikke dette møtet med offentlighetens fordommer meg: Jeg kjøpte meg busskort. Også trippet jeg av sted for å våkne Eivind. Vi har jo nemlig religionsfilosofi-faget vårt og nå.

Når jeg kom meg inn i HW og gikk målrettet mot rommet hansog banket på før ejg stakk hodet inn, så jeg hvordan hele hans verden raste sammen når det gikk opp for han at det var meg som sto i døra med skolesaker. Han hadde visst innbildt seg at det var fri - noe det absolutt ikke var. Så før han visste ordet av det spant han rundt i leiligheten og fiksa seg opp. Jeg sa strategisk nok ikke noe om at han egentlig hadde god tid, for da kunne det ende med at han slacka totalt. Det kan jo ikke flittige studenter ha noe av!

Etter skolen og enda noen diskusjoner om Guds eksistens, skulle jeg holde kurs for noen vgs elever i hvordan man driver og arbeider for en nettavis som dekker fylkesmønstringa i UKM. Det var artig og jeg snakka stortsett som en foss om photoshop, tekniker, tips og hva som måtte gjøres og hvilke erfaringer jeg hadde med ulike fremgangsmåter. Jeg var jo GUD og jeg ble nærmest tvunget til å være redaktør i år også, de følte de hadde tatt seg vann over hodet og trengte en leder. Jeg skal ikke si jeg misliker å lede. Er jo fint med undersotter! Btw, jeg må fylle to stillinger som fotograf/journalist, hvis du er interessert er det bare å kontakte meg.

Jeg har tidligere nevnt at jeg har meldt meg opp til et ekstra fag på UiA i år. Religionsfilosofi med metafysikk heter det. På gårsdagens forelesning klarte foreleseren og få meg så til de grader opphengt, forvirret og frustrert.

Det handlet for det meste om Guds eksistens, og hvorvidt han var "allmektig" og hva det i såfall betyr. Foreleseren tok opp om det var en såkaldt Gud som hadde "skapt" verden, eller om Bigbang teorien holdt vann. For å gjøre oss alle tankefulle, spurte foreleseren seg om Guds almektighet gjorde så han kunne skape en rund trekant? Og om Gud som har laget naturlover, selv er bundet til å følge de (fordi de er lover, og noe fullkomment bryter ikke lover) - og er dermed Gud bundet? Og dessuten, kan Gud lyve, volda og drepe? Og hvis han ikke kan lyve, vodta eller drepe, er ikke det noe ufullkomment og ikke kunne gjøre noe?

Jeg må innrømme at til og begynne med så prøvde jeg å ikke la han nå frem til meg med alle alle teoriene. Når tanker om "hvor kommer vi fra" og "hva er meningen med livet" osv. først slår rot, blir det vanskelig å ikke bli totalt forvirret. Det går jo ikke ann å vite sikkert, gjør det vel? All the fuzz was about this:

Alt som har begynt å eksistere har en årsak.
Universet har begynt å eksistere.
-----
Universet har en årsak. (Gud)


Personlig hater jeg å innrømme at det kan være noe i det. Jeg nekter liksom å fremstå så altfor religiøs. Derfor tenkte jeg at hvis vi skal følge denne teorien om at alt har begynt å eksistere, så må jo Gud ha begynt å eksistere? Etterhvert ble jeg bare mektig frustrert. Jeg måtte på en måte bare "slå meg til ro med" at det er et trospørsmål (hvilket egentlig plager meg), og da trenger ikke en Gud være det man velger å tro på. Gjør han?

Etter timen, når jeg fikk roet meg litt, kom jeg til og tenke på at det har jo ikke noe å si om det faktisk eksisterer en såkaldt Gud. Spørsmålet er jo heller hvilken Gud, og om denne Guden faktisk har gitt oss ti bud, forbud mot homofili og sendt sin sønn som vandret på vannet, eller om han egentlig bare skapte Verden for å ha noe å more seg med.

I går var første dagen på skolen. Jeg var riktig nok ikke i noen forelesning, men jeg møtte Becs, Thore og Eivind og fikset skoleting. Fikk blant annet kjøpt meg en fin bok (politisk tenkning - elsker den) og studentkort til bussen. Så fikk jeg meldt meg opp til et ekstra fag: Religionsfilosofi og metafyskk. Digg.

Det var ganske fint "å være i gang igjen". Sitte i kantina og høre på halv-ok og hel-ok vitser og le. Snakke med folk man egentlig ikke kjenner, men late som om man kjenner de likevel. Det var til og med fint å bruke 1000 spenn på et busskort og ei bok, og vite at jeg må bruke mye mer. Jeg likte og melde opp til fag, snakke med rådgivere og være student-bene. Student-bene rocks.

Etter litt farting frem og tilbake var jeg på besøk hos Thore. Vi så nesten hele del en av sesong 2 av Grey's Anatomy. Ja, jeg vet det var nesten på kanten til komplisert setning, men kunne ikke dy meg. Dessuten er det ikke min greie å være hekta på Grey's egentlig, men så ble jeg tvunget inn på det, så nå er jeg hekta like vel. Så kan folk (thore) klage på at hovedpersonen i alle serier egentlig bare er halvdeppa og whinete all the time. Men folk sier det bare når de allerede har sett episodene en gang, og får litt perspektiv. Jeg har ingen planer om å skaffe meg noe perspektiv, det ødelegger hele opplevelsen. Så Meredith i Grey's og Lucas i OTH må bare være tankefulle så mye de vil. I love their company.

Jeg skal forresten prøve å ikke bli smittet av tankemoduset til hovedpersonene i seriene jeg ser på. Har nemlig store planer om å ikke ta opp spørsmål som: Hvis du visste dette var din siste dag i livet, hvordan ville du brukt den. Jeg skal ikke surre meg selv inn i noe store tankerekker som ikke har noen gode utfall. Lover. (Hvis jeg gjør det, så skal jeg iallefall holde det langt unna bloggen, så ingen kan buste meg på det.)

Nå er det et faktum: Eksamen i organisasjonsteori og analyse gikk heller dårlig. Vil ikke si til helvette, for jeg skrev 9 sider osv (+ at jeg er jo fra bibelbeltet...). Men det skal sies at gamblingen om å lese på organisasjonsstruktur og kultur slo ut feil i forhold til at oppgavene blant annet gikk på ledelse.

Hvorfor skal min unnasluntring og manglende motivasjon slå så hardt tilbake? HVORFOR?! Greit, jeg gamblet på to av tolv kapitell, og leste oppsumering på resten. Sjansene var dermed ganske små for å treffe jackpot, men jeg tenkte at fordi jeg aldri pleier/pleide være dårlig til å lese, ville karma være på min side. Jeg hadde til og med planlagt å godtgjøre det hele i form av ekstra fag over jul.

Men life's a bitch and then you die. Ikke vell? Stort sett peker alt på at jeg -og du- burde mumle et surmult JA på det spørsmålet. Når man i tillegg visste at alt som kan gå galt - vil gå galt, burde jeg visst mye, mye bedre. Ja.

Men nå er det juleferie -ho, ho, hooo. Jeg får vente spent på resultatene, og heller grine litt når jeg får en dårlig karakter. Hvis karakteren blir for lei, så er det bare å si på gjensyn i februar, Org-100. Da har jeg iallefall ikke exphil eksamen samme dag. Det er jo hvertfall noe lys i mørket, er det ikke?

Jeg er trøtt. Jeg var oppe i 27 timer før jeg sov to timer ista, og det kan kanskje sies at dette innlegget vil bære preg av nettopp dette. Planen er å snu det berømte døgnet, og jeg satser virkelig på at våkenheten ikke skal finne meg bare fordi det er The L word på tv.

Bildet over er fra i går. Klokka er ca. 4 på natten, og jeg begynte gradvis å bygge opp en panikk for å ikke rekke gjennom pensum. Dessuten var jeg smågretten fordi pappa måtte ha bursdag dagen før prøve og innlevering. Typisk han, liksom. Midt oppi det hele fikk jeg panikk-telefon fra en noe pesemistisk Thore. Han satt sammen med Eivind og oppdaget at å ha spilt hele kvelden kanskje ikke var et sjaktrekk likevel. Det var litt fint at andre var våkne og stresset de også, egentlig.

Etter samtalen fikk jeg streng beskjed av T og E om å legge meg. Jeg gjorde det også. Ja tenkt, jeg hørte på noe noen andre hadde å si! Uansett, min godvilje resulterte ikke i søvn. Ble til at jeg lå i senga og tenkte på alt jeg hadde lest. Det ble mye av og på med lyset for å sjekke om jeg hadde forstått det riktig. GANSKE frustrerende og ikke kunne stenge tanker ute.

Klokka åtte var jeg på skolen, og jeg og Becs leverte i 12 tiden. Da hadde vi allerede møtt endel små-stressa medstudenter som løp rundt som spørsmålsteng i regnvåte klær og spurte panisk "hvooordan tolket du oppgave to?!" Gosh, da var det fint å være ferdig og å kunne iakta alt med slående ro.

Etter innleving stakk man opp til Thore og Eivinds vakumpakka arbeidshule. Ja, det var som å gi en vegg når jeg åpnet døra til rommet de oppholdt seg i. Selv om de for det meste nektet å ta imot noen form for hjelp, var det kos og ikke minst praktisk for meg å være der. Hadde ALDRI klart å holde meg våken hjemme alene, for å si det sliiiik. Men back to the lesbians on TV - sesong avslutning og Shane er i hundre! I'll get back to y'all!

Got to pick my self up, right from the start.
Cause I can't turn to you when it all falls apart.

Hvis jeg ikke visste hva frustrasjon var før, så vet jeg det hvertfall nå. Frustrasjon er filosfi og etikk, det er kofeinsjokk og vissheten om at man bare er halvveis i pensum når det er under 12 timer til prøven som avgjør om jeg får gå opp til eksamen eller ikke.

Hvis du vet hvordan det er å ville rive av seg håret, dyppe hodet i en bøtte iskaldt vann og løpe naken over en vei med hendene viftende over hodet - så kjenner du igjen følelsen jeg sitter med nå. Jeg beskrev i forrige innlegg hva som skjedde med mine notater, nå kan jeg si det sånn at uansett om det hadde skjedd eller ikke - så hadde jeg vært like frustrert og, ikke minst, uvitende.

Jeg ser ut til å tape krigen mot tiden. Jeg sitter iallefall å finner på nye å kreative måter å ta livet mitt på, mens jeg blar gjennom de forb=)/& pensumsidene i "tanker og ideer."

Det er flere ting som tyder på at jeg feiler noe, og jeg kan kanskje skylde på midlertidlig sinnsykdom hvis jeg stryker. Først fikk jeg krampe i foten. Det er nok et resultat av for mye koffein og for lite bevegelse. I tillegg så tok jeg meg selv i å vugge frem og tilbake mens jeg leste høyt for meg selv og drakk kaffe. Det er med andre ord ikke langt ifra at jeg kan erklæres for mental-case og sendes på skumle steder i tvangstrøye. Ser frem til å henge med fyren fra A beautiful mind.

Vissheten om at jeg faktisk tok et illustrasjonsbilde for å matche dette blogginnlegget, hjelper ikke. Det er ikke helt pensumrelatert, akkurat. Og jeg gjør tydeligvis hva som helst for å ikke lese i boka - selv om jeg vet jeg MÅ lese i de. Jeg må lære meg å elske og forstå den. MAKE ME!

Nå skal jeg gjøre følgende: Jeg skal tvinge meg selv gjennom resten av pensum, jeg skal skrive stikkord, jeg skal slutte å finne unnskyldninger av typen "jeg trenger påfyll med kaffe" for å ikke lese. Jeg skal slutte å lese blogger jeg ikke liker, nettaviser uten innhold, og å se på youtube klipp med bisarr humor jeg egentlig aldri ellers ville funnet underholdende. Jeg skal slutte å logge inn og ut på facebook, og jeg skal slutte å whine til Ingvild om at Kant er en idiot som ikke vet noen verdens ting.

Akkurat nå er jeg sur. På katten min, filosofien, DNA (butikken) og alle som skal få kle seg ut. PÅ mandag er det nemlig MC-prøve i Exphil, altså 70% filosofi og 30% etikk og jeg hadde egentlig kommet godt igang (nb! HADDE) men så gikk alt galt.

Som bildet viser er jeg egnetlig veldig glad i pus, og mosekoser han når jeg kan, men i går når jeg kom hjem fra en kveld/natt med Thore og Lars, så skiftet jeg litt mening. Midlertidlig vell og merke. Jeg har nemlig skrevet notater i filosofi i flere dager nå. Har liksom gjort det til min "fornuftige grunn til å være oppe til klokka fire på natta." Nå tror jeg imidlertid at det straffer seg og late som om skrudd døgnrytme er en fin ting (karma på en måte).

Lang historie kort(ere): Pus hadde kommet seg ned på skrivepulten min ved dataen. Der lå mine fine notater om Sokrates, Platon, Ariostoteles, Sofister, Kirkegaars og Augustin og ventet på å gjøre nytte for seg. For jeg har liksom planer om å skrive notatene mine inn på pcen, siden da får jeg repitert det en gang til. Men da jeg kom hjem, ante fred og ingen fare, så det ikke ut på pulten og alt endte med at jeg måtte hyle. Pus hadde veltet en halvtom/halvfull flaske med cola over notatboka mi. Og merkelig nok - bare over notatboka, ingenting annet! Så alle notatene var klissete, hang sammen og var gjennomvåte av brun colamasse. Jeg ville bare griiiiiine, hyle slå. Men det var ingen å slå, ingen å som ville høre hyle mitt (sort of som med det treet i ødemarken som faller, men som ingen vet om lager lyd fordi det er jo ingen der som hører det) og alt ville uansett resultere i det samme: Idag må jeg begynne på nytt.

Idag klaget jeg min nød og mamma synes synd på meg og ga meg pappa sitt kredittkort, kjørte til sørlandssenteret og lot meg få viljen min. Der kjøpte jeg et par sko (lave, utrolig nok!), "kattekostyme" og ei veske. Det var egnetlig fint, og jeg tenkte "woho, litt flaks iallefall." Men så kommer jeg hjem, lager meg en kaffelatte med karamell og oppdager følgende: Å jooooda, seff hadde dama i butikken gitt meg to venstre sko.

LIFE!

Så nå må jeg begynne på nytt med notater, og det uten nye sko som skulle muntre meg opp. Kjenner jeg kommer til å dø. Spess siden mamma og pappa skal på fest, av typen halloweenfest og jeg må være hjemme! Hva skjer med at de skal på "invite only" fest i store fine lokaler, mens jeg må sitte hjemme og trøstespise chips og drikke cola? Kill me, plz.

Fordi jeg er nonne og for tiden ikke har noe sosialt liv utover msn, har jeg begynt å leve ganske mye gjennom andres liv og erfaringer. Jeg sjokkeres og underholdes til stadighet over mine venner og venninners nye og artige opplevelser, mens jeg selv sitter med hodet trykket mot en og annen organisasjonsteoretisk bok.

Jeg synes ikke synd å meg selv, så ikke tro dette er (enda) et whine innlegg om hvor fælt jeg har det, og hva jeg skal gjøre med det i fremtiden. Det er det nemlig ikke. Jeg synes bare det er morsomt at andre folk klarer å ha et så utsvevende liv, mens jeg på min side føler jeg har alt annet enn nettopp det.

En venn av meg fortaller meg f.eks. tilstadighet om sine nye og spennende erobringer. Det er altfra hvordan de ser ut nakne (stort, lite, brett, smalt, trangt, vidt - you name it), til hvilke triks de kan som ingen tidligere har kunnet. Jeg synes alltid det er morsomt å høre om sånt, selv om jeg til tider blir sittende med hakeslipp over folks ærlighet. Mine indre bilder blir iallefall dannet av ganske detaljerte beskrivelser.

Søndager er liksom blitt dagen for ærlighet. Jeg føler meg litt som en av disse katolske prestene som sitter bak "veggen med gitteret" i skrifteboksen, bare at i mitt tilfellet er veggen en dataskjerm, eller en telefonen. Den skiller meg fra den fortellendes egentlig ansikt. Det er litt befriende at folk er åpne om slikt, fordi jeg er kanskje egentlig det selv - når jeg først har noe å fortelle. Jeg har bare ikke så mye ikke-org relatert å dele, så jeg ender opp med å fortelle hvor mange ord jeg evntuelt har, eller ikke har, skrevet i løpet av dagen. Når jeg tenker meg om, så er det litt synd på dem som må høre på meg.

En annen utmigrert bloggvenninne har kommet ut av skapet. Det kan jeg ikke få nok av, selv om ejg bare leser om det på bloggen. Tror dessuten den manlige kjæresten hennes lever et litt ambivalt liv for tiden. Blandingen av trekant-tanker og "kanskje hun liker hun andre bedre enn meg" er nok tildels frustrerende. Til tider kunne man tro jeg var litt i skapet selv, jeg er iallefall skremmende begreistret for Shane i The L word. Men på en annen siden, hvem er ikke det? Pluss, hun er, som jeg har fått påpekt altfor mange ganger, nesten mann uansett. Mann med tendenser til pupper. Kan uansett ikke helt se for meg at jeg skulle hatt noe seksuelt med Shane, selv om hun sikkert er flink og alt det der...

Mens mine venner og venninner følger sine impulser, drikker, puler og sloss, dummer seg, leker selvironiske dagen-der-på og kjenner angsten bite dem i leggen, må jeg likevel se meg fornøyd med den informasjonen jeg faktisk får. Jeg kan være sjokkert over folks plutselig love-making, og lure på hvordan sex plutselig ble -making-love- selv på fylla. Øyekontakt virker nesten bare freaky under one-night-stands i noen tilfeller skjønner jeg. SÅ bare et tips dere der ute; tenk dere litt om før dere gjør alt til noe større enn det er? Det ligger jo litt i konteksten at sex med fremmede ikke betyr så mye.

Idag hadde jeg virkelig dagen. Først var det åpning av Østsia, og jeg stilte opp klokka elleve. Alt så bra ut, jeg skulle jobbe til max fire, og det skulle ikke være folk omtrent, så det var mulighet til å lese Orginasjonsteori og alanyse, slik at jeg kunne få tatt igjen for alt jeg ikke får med meg pga foreleseren.

Vel, langhistorie kort: Det ble ikke akkurat noe lesing. Det ble først en tur hjem igjen for å dusje, etter at jeg jeg og Ståle gjorde noe mystisk med øltankene, så de sprutet over hele oss. Var rene wet t-shirt konkurransen på gang. Ikke akkurat digg lukt, though.

Når jeg da omsider kom tilbake, fikk jeg ansvar for baren, fordi alle andre var stressa med Quizen (som holder på nå, og er første gang jeg ikke er med). Det endte med rekord omsetning på dagskiftet, og max stress for meg. Så får jeg vite at det er lagt noe arragement kaldt "karriere dagen" til denne dagen, og alle fra økonomi skal ned å se på stand-up komedie klokka fem. Med andre ord kan jeg ikke gå hjem fire, fordi det er ingen andre i baren som har jobbet før, og jeg er ansvarlig - så måtte ofre meg.

Det ble til at tiden heldigvis bare fløy av sted. Var masse folk som handlet øl hele tiden, og mye flying frem og tilbake til safen for å fikse vekslepenger. Det var egnetlig greit at det var mye å gjøre, for ellers hadde jeg antakeligvis klaget over at jeg var sulten (hadde ikke spist noe annet enn nøtter siden den halve brødskiven klokka ti på morgenen). Jeg fikk iallefall avlastning i sju tiden, og da var egentlig planen å stikke innom vors hos Bjarte og dem på Lund, men døden tok meg, og jeg ville hjem.

Når jeg kom hjem, sliten som få, oppdaget jeg at den ene katten min hadde fanget en fugl tidligere på dagen. Og ikke nok med det, han hadde dratt den med seg ned i hybelen min og ristet fjær OVER ALT. Det var en lekker blanding av blod, fjær og hybelkaniner som fløy rundt omkring. Og hvis du noen gang har forøskt å feie opp fjær, så vet du at det ikke akkurat er en lek...

FLOTT DAG!