glitter

I natt, sånn små beruset, fikk jeg en rekke "dype" tanker av typen man gjerne blir inspirert til å få i fag som religionsfilosofi med metafysikk. Jeg tok opp en masse viktige spørsmål med meg selv. Det var alt fra klasikerne: "Hvem er jeg?" til "hvor kommer jeg fra?" også videre til "hvem kommer VI fra?"

Det passet seg egentlig ganske godt med oppgaven vi skulle besvare i FIL101 og levere innen 23:59 på søndag. Oppgaven her var "Eksisterer Gud?" - eller, vi tror ialleffall det var oppgaven. Ryktet sa så, men Fronter sa ingenting. Fronter hadde dødd for anledningen, og ingen lærere eller informanter var egentlig tilgjengelige. Vi gjorde derfor vårt beste utifra omgivelsene.

UANSETT: Tilbake til mine dypdype tanker om vår eksistens. Jeg kom inn på om vi faktisk ser det vi ser, eller om alle ser noe forskjellig og bare har lært at en stol heter en stol, og at fargen vi ser på ketchupflaska er rød, men to ulike mennesker ser to helt forkjellige objekter og to helt ulike farger. Slike tanker er egnetlig ganske skumle å komme innpå, for man kommer jo ikke ut av de igjen. Det er jo ikke akkurat lett å bevise noe i en slik sammenheng.

Det jeg i min dyphet kom frem til var at det måtte finnes en sammenheng mellom synssansen og smakssansen f.eks.. Med andre ord kan jeg derfor tørre å påstå at vi ikke ser det samme, fordi vi ikke smaker det samme. Når en person smaker kompe, eller spagetti for den saks skyld, kan han elske det, mens en annen kan smake på akkurat samme retten og hate det. Hvis vi ikke smaker det samme, hvordan kan vi da si vi ser det samme?

Mange spør meg om min mening om religion, og jeg må tenke meg litt om hver gang. Først og fremst fordi jeg ikke ønsker å være en av disse som provoserer, eller en av disse som bare slenger ut "jeg hater religion." Sistnevnte utsagn er nemlig bare latterlig.

Man kan ikke hate religon, tror jeg. Man kan nok være redd for hva det gjør med mennesker, eller ikke ønske å ta del i religionens tradisjoer (likevel er jul stadig like populær), men å hate religion tror jeg ingen kan gjøre før de vet hva de uttaler seg om, og hvis de vet hva de uttaler seg om, tror jeg ikke de ville hatet religon. Begrunnelse er alltid viktig, ellers virker alt en sier som en dårlig spøk som kommer fra noen med et ønske i livet - finne den perfekte wonderbaum.

Jeg er ikke noen motstander av religion i den forstand at jeg går rundt å forteller alle religøse hvor latterlig deres livssyn er. Jeg synes mye av det som står i bibelen er fornuftig, det kan forsåvidt mye i Koranen eller Toraen også være, iom at det faktisk er bygget på mye av samme. Er tross alt mange likheter i skriftene, er kulturen og bakgrunnen som er forskjellig hos dem som utøver de ulike religionene. Du spør kanskje hvordan jeg kan si noe slikt, jeg har jo ikke akkurat lest Koranen, Bibelen eller Toraen? Jeg kan si det fordi jeg har hatt et (skole)prosjekt som het "Fremmedfrykt" hvor vi intervjuet representater fra ulike trosretninger, blant annet Imamen i Kristiansand, og da fikk jeg et helt annet syn på mye.

For å få dette på det rene: Jeg kaller ikke meg selv religiøs. Jeg kunne ikke gått i kirka eller på religøse møter. For meg er det ikke viktig å samles rundt en Gud og be til noen overmakt. Det er ikke viktig for meg å tilhøre en gruppe som lever for noe om ble skrevet ned for 2000 år siden. I mine øyne er nemlig religion leveregler som er skrevet ned av datidens "filosofer", slik at mennesker skulle ha noe å samles om, noen regler som gjorde det lettere å forholde seg til valg en måtte ta.

Jeg respekterer religøse mennesker. Jeg skjønner at mange har et behov for å samles om noe, og at de liker å ha denne gruppedynamikken med en tydelig indre justis som forteller dem hva som er tillat og ikke tillat. Det er sikkert trygt for mange. Likevel synes jeg reglene innenfor disse gruppene er regler som ikke passer meg. Jeg er slik at jeg må kunne stille spørsmål med folks motiver. Jeg må få kritisere lederskikkelser og vedtak, og ikke få svaret: Fordi det står i Bibelen. Det var kanskje nok da jeg var 12 og bare hadde sett innsiden av religøse bygg og handball haller på fritiden, men nå har jeg sett for mye, lest for mye, til å være så blind. Jeg vet nemlig hva makt kan gjøre med folk, og jeg synes ikke et fåtals personer skal stoles blindt på uansett hvor hyggelige og vise de fremstiller seg selv.

Det er så mye mer jeg kunne sagt om religon, og hvordan den avspeiles i mine øyne, men jeg prøver å forbeholde meg litt moderat. Jeg vil ikke kjøre ut med noen radikale meninger, eller sitere Nietczhe og si "Gud er død." Men kanskje han hadde rett, kanskje vi er kommet forbi det stadiet hvor vi trenger en Gud for å se meningen ved livet, eller heller meningsløsheten med det, iom at vi på en måte bare jobber for å komme til en Himmel - når vi er døde.

Er det noen som har en mening om religon? En innvending på min mening, kanksje? Jeg synes alltid det er interessant med meninger, uansett om de kanskje ikke er lik mine egne.