glitter

Husker du "Oh micky you're so fine, you're so fine you blow my mind" eller "I'm sexy, I'm hot, I am everything you're not"? Vel, for å svare for meg selv, så ja. En av mine ulitmate gulity pleasures er nemlig cheerleading-filmer, og da kommer man ikke uten om klasikeren(e) Bring it on. Jeg tror jeg gikk i sjuende klasse og var på dobbeldate på kinoen da jeg så den første Bring it on filmen. Jeg var så til de grader begeistret, og det var ikke datens fortejeneste (husker så vidt hvem de var). Jeg var i skyene fordi Kirsten Dunst var toppen av kransekaka og jeg var hooked. Det var rett før jeg måtte flytte til USA og bli cheerleader, for å si det slik. Oppfølgeren Bring it on again skuffet egentlig ganske mye. Kanskje ikke så rart, er jo ikke lett å leve opp til forventningene jeg hadde bygget opp etter å ha sett originalen så altfor mange ganger og memorisert dialogen. Jeg likte liksom ikke hovedrolleinnhaverne eller plottet, og da klarte selv ikke jeg å elske den bare fordi tittelen inneholdt Bring it on. I går så jeg ytterlige to Bring it on filmer. Det er nemlig kommet to til siden sist! Man skulle kanskje ikke tro det var et marked for det, men tydeligvis er det andre som også setter seg ned å koser seg med mini-kriser i form av cheerleading konkurranser som BARE MÅ VINNES, stillige kostymer og artige forsøk på å utmanøvrere hovedkonkurentene i form av smarte heiarop på rim. Jeg må innrømme at hverken "Bring it on - all or nothing" eller "Bring it on - in it to win it" er på høyde med den første filmen i rekken, men jeg ble underholdt. Kan ikke si at du som potensiell seer har noen store overraskelser i vente plottmessig, men lettbeint underholdning til dagen-der-på er det absolutt, og det var jo det jeg lette etter.