glitter

Jeg har tidligere nevnt at jeg har meldt meg opp til et ekstra fag på UiA i år. Religionsfilosofi med metafysikk heter det. På gårsdagens forelesning klarte foreleseren og få meg så til de grader opphengt, forvirret og frustrert.

Det handlet for det meste om Guds eksistens, og hvorvidt han var "allmektig" og hva det i såfall betyr. Foreleseren tok opp om det var en såkaldt Gud som hadde "skapt" verden, eller om Bigbang teorien holdt vann. For å gjøre oss alle tankefulle, spurte foreleseren seg om Guds almektighet gjorde så han kunne skape en rund trekant? Og om Gud som har laget naturlover, selv er bundet til å følge de (fordi de er lover, og noe fullkomment bryter ikke lover) - og er dermed Gud bundet? Og dessuten, kan Gud lyve, volda og drepe? Og hvis han ikke kan lyve, vodta eller drepe, er ikke det noe ufullkomment og ikke kunne gjøre noe?

Jeg må innrømme at til og begynne med så prøvde jeg å ikke la han nå frem til meg med alle alle teoriene. Når tanker om "hvor kommer vi fra" og "hva er meningen med livet" osv. først slår rot, blir det vanskelig å ikke bli totalt forvirret. Det går jo ikke ann å vite sikkert, gjør det vel? All the fuzz was about this:

Alt som har begynt å eksistere har en årsak.
Universet har begynt å eksistere.
-----
Universet har en årsak. (Gud)


Personlig hater jeg å innrømme at det kan være noe i det. Jeg nekter liksom å fremstå så altfor religiøs. Derfor tenkte jeg at hvis vi skal følge denne teorien om at alt har begynt å eksistere, så må jo Gud ha begynt å eksistere? Etterhvert ble jeg bare mektig frustrert. Jeg måtte på en måte bare "slå meg til ro med" at det er et trospørsmål (hvilket egentlig plager meg), og da trenger ikke en Gud være det man velger å tro på. Gjør han?

Etter timen, når jeg fikk roet meg litt, kom jeg til og tenke på at det har jo ikke noe å si om det faktisk eksisterer en såkaldt Gud. Spørsmålet er jo heller hvilken Gud, og om denne Guden faktisk har gitt oss ti bud, forbud mot homofili og sendt sin sønn som vandret på vannet, eller om han egentlig bare skapte Verden for å ha noe å more seg med.

Etter at jeg postet mitt ny album, Cool people, har jeg fått mange koselige tilbakemeldinger. Du kan kanskje mene det er klissete og små rart, men jeg synes det er fint for jeg vet at noe så lite det kan gjøre folk litt gladere. Og folkene i det albummet fortjener virkelig den gladen!

Det er litt klisjé, kanskje, men er ikke litt av meningen med livet å gjøre andre glade? Jeg tror kanskje det er veldig feil å tenkte at man skal fremme egen suksess til en hver tid. Og kanskje noen vil si at motivet med å legge ut et slikt "hyllest" album er egoistisk (vet i allefall om en viss filosof som ville si det), men for min del handler det mer om å være et positivt tilskudd i andres lhverdag, fremfor å være en byrde. Og som sagt, folk fortjener å trekke på smilebåndet når de minst forventer det. You see?

Det er jo de små tingen som gjør meg mest glad. Store gaver er det for all del ingenting galt med, men det er det små tingene, smilene, klemmene, kommentarene - som gjør dagene verdt å gjøre noe sosialt ut av. Hvis det ikke var for slike små ting, hadde det jo ikke vært noe poeng i å sitte flere timer i kantina bare for å snakke surr og spise usunt.

Jeg liker å sitte i kantina på UiA med Becs, Thore, Lars og Marius. Det er vårt fristed - og det er fint.