glitter

Aristoteles var en smart mann som sa mye lurt som gjelder i dagen samfunn også. Han sa blant annet at mennesket er politisk tilbakestående. Noe som helt klart er tilfellet – bare se hvor mange i Norge som stemmer FrP! Foruten å ytre meninger om mennesker og politikk, sa Aristoteles mye om mennesker og livet. Og alle som har lest min blogg over tid vet jo hvor godt jeg liker å dele mine meninger om livet.

Så here it goes: At vennskap er én sjel i to legemer, er et av Aristoteles mest kjente sitater. Det treffer nok mange rett i hjertet, og det er nok ikke helt uten grunn. Vennskap er noe som opptar folk. Hvor går grensen mellom vennskap og kjærlighet? Hva er viktigst? Bør man satse på vennskap eller kjærlighet? Listen med spørsmål går videre ut i evigheten.

Når folk spør, forsker gjerne bedrevitere å svare. Dermed er det mange som har forsøkt å si noe om hva vennskap er, og hvordan man gjenkjenner det. Jeg vet ikke hvordan jeg skal skille et godt vennskap fra et dårlig vennskap. I alle fall ikke før den andre parten gjør noe galt. Det er kanskje derfor jeg alltid forventer at den andre skal gjøre noe galt, så jeg slipper å bli skuffet når det skjer.

I mine, og sikkert mange andres, øyne er vennskap en blanding av nytte og oppriktighet. Med nytte så mener jeg vi har venner fordi det hjelper oss frem på ulike måter. Det kan være mange ting ved personer som gjør dem til nyttige venner. Med andre ord vi pleier egoisten i oss selv. Filosofer som Schlick ville nok si at alle former for vennskap er bygget på egoisme i en eller annen form. Jeg er nok litt mer positiv enn som så. Det er jo litt deprimerende å tenke at ALLE du kjenner kun snakker med deg fordi du kan hjelpe dem frem i livet? Så jeg velger å tro at noen er venner med meg fordi er oppriktig glad i mitt selskap. Hvis en skal være riktig vrien her, kan en si at det er egoistisk av dem å gå med meg fordi de selv vinner gleden av å nyte mitt selskap. Men jeg synes nok at vennskap bygget på å like hverandres selskap er positivt. Og om ikke annet er det gjensidig egoisme – så begge vinner noe på det. Ingen av partene bruker noen med vonde hensikter. Dessuten er det viktig å peke på at mennesker som går sammen fordi de liker hverandres selskap – liker jo personen de går sammen med utover praktiske egenskaper og nytteverdi. Gjør de ikke?

Jeg vil i alle fall påstå at mitt forhold til mine venner for det meste er oppriktig. Det er jo alltids noen bekjente jeg ikke nødvendigvis trenger å elske å gå sammen med til en hver tid – uten å hate dem av den grunn. Jeg kan irritere meg over, og unngå, noen inni mellom, men likevel ha en god tone med dem når det trengs. Det kan jo være ulike årsaker til det, og jeg tenker at jeg ikke skal gå noe nærmere inn på dem...

Avslutningsvis vil jeg si til mine oppriktige venner – dere som liker meg og som jeg liker tilbake – at jeg er glad jeg har dere i mitt liv. Jeg er glad jeg vet dere er der om det skulle være grå dager, og jeg håper dere vet jeg er der på deres grå dager også. Og for meg er det absolutt det viktigste i et vennskap.